— Onkel Arne N. Vigeland var som en far for meg. Min egen far var sjømann og borte i lange perioder, og i den tiden tok Arne godt vare på meg. Vi var mye sammen fra min barndom og frem til hans død. Derfor har det vært svært viktig for meg at hans store kunstsamling skulle bli behandlet skikkelig. Det er som om mange kilo er blitt løftet bort fra skuldrene mine, sier Kasper Simonsen.
Han har kjempet en lang og hard kamp for kunstsamlingen til Arne N. Vigeland, etter at kunstneren døde i 1983. Ti år før han døde, viet Vigeland hele sin enorme samling til Kristiansand kommune. Samlingen inneholdt blant annet 281 skulpturer og rundt 70 tegninger og malerier. Samlingen ble gitt under forutsetning av at kunsten skulle være åpen for publikum og til bruk ved undervisning i byens og distriktets utdanningsinstitusjoner. Hans verk ble stilt ut på krutthuset i Kristiansand frem til 1989. Men da stedet skulle rehabiliteres, ble samlingen pakket sammen og lagret. Siden har den støvet ned og blitt flyttet til utallige kommunale kjellere. I snart 25 år har kulturskatten til Vigeland vært alt annet enn til offentlig skue. Det har vært en vond sak for Vigelands familie. Og spesielt for nevøen Kasper.
- Vond sak for meg og familien
— Han var en utrolig snill mann og samtidig et skikkelig arbeidsjern av en kar. Han ga bort samlingen sin til Kristiansand for at den skulle stilles ut og brukes av andre, gjerne studenter. Det har vært sårt for meg og hans gjenværende familie å se at Kristiansand kommune ikke har tatt sitt ansvar. Vi har blitt lovet nye lokaler flere ganger, men det har aldri blitt noe. Vi holdt på å gi opp, sier Kasper.
For rundt ett år siden løste tvisten seg. Det startet som en spøk på et julebord da Kasper spurte museumsbestyreren i Lindesnes kommune, Hanne Thyholdt, om hun kunne tenke seg å motta en stor kunstsamling. Thyholdt tok Simonsen på ordet, og i juni skal kunsten stilles ut på den nye Kulturtorvet i Lindesnes.
— Det er helt fantastisk, og jeg kjenner at jeg har blitt noen kilo lettere nå som kunsten skal stilles ut. Hanne Thyholdt har vært en pådriver for å få dette til, og det setter vi stor pris på. Nå er onkel Arne kommet hjem, og han får oppfylt sitt ønske om at kunsten nå stilles ut og brukes til inspirasjon for unge studenter. Det er helt i hans ånd, sier nevøen, mens han tenker tilbake på mange gode minner fra barndommen og ungdomstiden sammen med onkelen.
Kulturell oppdragelse
— Jeg vil si at Arne ga meg en kulturell oppdragelse. Han fikk innpass i en av Edvard Munchs kunstnerboliger i Oslo, et sted jeg var mye på besøk allerede som tiåring. Han tok meg med alle slags museer, teaterstykker og utstillinger i Oslo. Det var kun ett sted han ikke ville vise meg, og det var Emanuel Vigelands mausoleum. Jeg skjønte det ikke den gangen, men nå ser jeg at det ikke var et sted for en tiåring, smiler Kasper. Flere av Vigelands verk i hans mausoleum blir regnet for å ha nærmest pornografiske utforminger.
Barndomshjemmet hans i Smibakken på Vigeland er en eiendom som har vært innen familien helt siden 1894. Her bor han sammen med kona Kari. På eiendommen ligger også den gamle gården hvor hans onkel vokste opp. Like i nærheten har familien også en skog på rundt 200 mål. Her har Kasper hugget ved siden 1970, og er det noe han ikke klarer seg uten så er det nettopp skogen.
Utløp for frustrasjon og aggresjon
— Skogen er som en ventil hvor jeg får utløp for frustrasjon og aggresjon. Hadde jeg en dårlig dag på økonomiavdelingen, kunne jeg dra rett til skogs etter jobb. Jeg tror alle har sin egen måte å reagere på, og skogsarbeid er min. Jeg har aldri vært interessert i sport og har aldri satt mine bein på et treningsstudio. Skogsarbeidet har også vært min form for trening, og jeg begynte å hugge ved her allerede tidlig på 70-tallet. Det blir mest ved til familien, men jeg selger også litt. Jeg husker et år hvor jeg hogde ned 20 mål. Det ble et år uten særlig fritid, erindrer Simonsen.
Av natur er han relativt bedagelig anlagt. Få ting i livet klarer å få frem temperamentet i Simonsen. Men når det kommer til arbeidsmengde og arbeidspress for en økonomiansatt i en offentlig etat, blir han engasjert. Kasper har kjent det på kroppen. Som sjef og ansatt på økonomiavdelingen i Lindesnes kommune i nærmere 20 år har han godt grunnlag for sine meninger.
— Her fra huset på toppen av Smibakken har jeg god utsikt over sentrum på Vigeland. Det er ikke få ganger jeg ser at lysene er tent på de kommunale kontorene utover kveldene og nesten til midnatt. Jeg kjenner at jeg blir forbannet og oppgitt, sier Kasper Simonsen.
- De ansattes godhet blir utnyttet
— De siste ti årene før jeg ble pensjonist, var jeg nødt til å redusere stillingen til 50 prosent. Jeg hadde for høyt blodtrykk og var nødt til å redusere arbeidsmengden. Det var ikke få dager jeg satt til langt på kveld for å få unna arbeidet. Helsa holdt på å svikte, sier han og kikker ned i bordet foran seg.
— Offentlige etater utnytter de ansattes godhet. I dag er det omtrent rovdrift på arbeidstakerne. Og hva får man igjen for jobben? spør Kasper Simonsen.
Kasper mener likevel han har hatt en et langt og godt arbeidsliv. Han ønsker bare å si fra, fordi han har sett tendensen i samfunnet. Han forteller at han ønsket å prioritere familien og venner foran egen karriere.
Valgte bort karrieren
— Jeg utdannet meg til revisor i Kristiansand da jeg var ganske ung. Etter å ha prøvd denne jobben en stund, søkte jeg meg over som regnskapssjef i et annet firma. Jobben som revisor krevde lange kvelder, spesielt i månedene rundt årsoppgjøret. Jeg ønsket å ha mer tid sammen med familien og valgte derfor bort min egen karriere, sier Kasper.
I familien florerer det av kjente kunstnere. Onkelen Arne N. Vigeland var i samme familie som Gustav Vigeland. Lindesneskunstnerne Kurt Vallenes og Trygve Lahn er også i Simonsens familie. Selv ble han tallknuser. Han mener han ikke hadde de samme kunstneriske evnene som flere av de andre i familien.
— Jeg ser jo at yrket mitt skiller seg kraftig ut i forhold til hva de andre i familien drev med. I oppveksten var jeg mye sammen med min onkel Arne mens har laget skulpturer. Jeg har prøvd litt, men jeg hadde det ikke i meg, sier Simonsen før han bryter ut i spontan latter.
Reddet ung gutt
Kasper Simonsen har opplevd mye gjennom livet. En av hendelsene har husker aller best er en av de aller første arbeidsdagene da han var ansatt i Falken redningskorps i Kristiansand, tidlig i sitt arbeidsliv.
— Jeg var nyutdannet og prøvde å finne en regnskapsjobb. Det eneste som var ledig var en jobb i Falken hvor de søkte etter den snodige kombinasjonen av froskemann og kontorarbeider. Jeg søkte i håp om at jeg ville få mest å gjøre på kontoret, for noe særlig til froskemann var jeg ikke, ler Simonsen før han fortsetter:
— En av de første dagene i jobben fikk vi melding om en gutt som hadde ramlet ned i en sandsilo. Da vi kom frem så vi kun hodet hans. Vi klarte å redde han ved å holde ham fast til det kom hjelp. Til slutt fikk vi ham ut gjennom et hull i siden av siloen. Hadde vi kommet noen minutter senere, ville han ikke overlevd. Det var en av de mest dramatiske dagene jeg har opplevd, sier Kasper Simonsen.