KRISTIANSAND : — Jeg måtte kutte i boka, for jeg kunne ikke overgå Karl Ove Knausgård i antall sider heller, sier Inger Lise Backer Syvertsen.
Og ler. Fædrelandsvennen møter henne hjemme i det som kanskje er best kjent som Galleri 101 i Skippergata. Nå gir hun ut memoarene "Boken om piken", 400 sider som forteller fra da hun ble født i New York av norske foreldre, og til hun vokste opp i USA og i Norge under depresjonen på 1930-tallet. Og under krigen.
— Jeg setter min livshistorie inn i de store, internasjonale begivenhetene. Selv om jeg var ti, elleve år under krigen, fulgte jeg med på det som skjedde, både i Japan og Tyskland, hver eneste dag fra USA. Jeg tror de fleste jevnaldrende i Norge var skånet for det. De visst knapt hva som skjedde i Tyskland. Norske foreldre som hørte på radio, måtte gjøre det i det skjulte og kunne ikke si det til barna, forteller Syvertsen,
Ble sendt på barnehjem
En barndom uten tv. Et hus uten bad og dusj. Ingen vaskemaskin og bare rene klær på søndagen. Håret ble vasket en gang i uka. Om vinteren har hun fettlærstøvler som smøres inn med hvalfett for å bli vanntette, skriver hun.Da hun var sju år, ble hun sendt bort fra foreldrene, søsken og skolekamerater på Hisøy, og til et barnehjem i Oslo.
— Ingen ville leke med barnehjemsbarn. Derfor lekte jeg bare med de andre på hjemmet, og en jødisk gutt, for ingen ville være venn med jøder på den tiden heller. Vi besøkte gravene til deres foreldre og gråt. Det var litt kjipt, for jeg hadde jo foreldre hjemme, sier hun.
— Mye av dette er fra en tid ikke mange forstår. At man havner på barnehjem selv om man har to foreldre for eksempel. Naboene på Hisøy var forarget på moren min da. Det var hensynsløst å sende et barn bort fra søsken, skole og venner. Men jeg godtok det, merkelig nok, sier Syvertsen.
Etter ett år kom moren for å hente henne.
— Vi bodde på Hisøy, helt ute ved fyret, ganske isolert. Det var et lukket mikrosamfunn. Da jeg kom tilbake fra barnehjemmet, begynte krigen å true. Utenfor Hisøy ble et finsk lasteskip senket av en tysk ubåt. De overlevende kom med livbåt til brygga hos oss. Det minnet husker jeg godt, sier hun.
Det viktige i livet
For to uker siden tok hun med seg sine tre barn til New York. På flyet ga hun dem boka si. Deretter tok hun dem med rundt i storbyen, og viste dem hvor deres olde— og besteforeldre hadde levd sine liv.- Jeg begynte å skrive for at barna mine skulle vite hvordan livet mitt hadde artet seg. Jeg visste ikke om de hadde tid og lyst til å høre. Du vet, gamle folk har jo en tendens til å snakke om "de harde 30-årene", sier hun.
Nå holder hun til i galleriet i Studio 102 på Odderøya. For kunst er fremdeles en stor del av livet hennes. Flyttingen av Kjell Mardon Gunvaldsens stålfontene øverst i Markens skapte rabalder. Også for henne.
— De som bestemte dette er både kulturløse og historieløse. Jeg kjente Gunvaldsen – han mente at fontenen skulle representere det moderne i Kristiansand. Nå vil de heller tilbake til 80-, 90-tallet, med krukker og dilldall. Politikerne sier de ikke har kunnskap om skulpturene i byen, men problemet er at de ikke gidder å få tak i den kunnskapen, sier hun.
Selv mener hun at et 83 år langt liv setter spor.
— Når man har levd en stund, ser man at alle sitter igjen med mange historier. Og når man får satt dem i en sammenheng, og sortert dem, ser man hva som er viktig i livet, sier hun.
— Som hva da?
— Familie. Venner. Noen stor livsvisdom som ingen har kommer med før, har jeg ikke. Det forslitte uttrykket "Grip dagen", det er det jeg holder på med. Jeg prøver i alle fall, forteller Syvertsen.