Hennes mor, som hun har minimal kontakt med, er døende av kreft. Moren ber Kaisa hente sin far, morens fraskilte mann, en nordmann. Han er et menneske Kaisa nesten ikke har hatt kontakt med på femten år. Og hennes bange anelser slår i sterk grad til: Han er et alkoholisert vrak. En kjøttklump på sprit, en av dem som synker litt for hver måned. Som synker på grunn av daglig alkoholinntak, av et sløvt liv, av mangel på livsstruktur, av mangel på sunn substans, mål og retning. Denne reisen med faren fra Norge til Aberdeen blir et mareritt. En omtumlende, slitsomt og til dels farlig ferd. Slik sett er filmen en humpete roadmovie. Men reisen foregår egentlig i det indre. Det er en reise som kretser om og utvikler seg i henhold til skyld og forsoning. Og i så måte: far og datter virker som om de i årevis har skjøvet alle konfrontasjoner vekk, ut av øye, ut av sinn. De har aldri våget å se seg selv, sitt forhold til den nære familien, til andre mennesker, slik det nakent og virkelig er. De har aldri stirret inn i sitt ansikt og lest hva de ser der. Faren har halvdruknet seg i alkohol, datteren har en stresset karriere og tror at det er et liv. Det essensielle i "Aberdeen" er med andre ord det psykologiske spillet mellom far og datter. Et vikende, skiftende spill, iblant en form for sjakkspill, andre ganger et pokerspill, til tider et spill i nærheten av ludo. I dette livs-og dødsalvorlige spillet om skyld og forsoning ligger filmens dypeste nerve, selve kraftsenteret. Hans Petter Moland vet hvordan han filmatisk skal fortelle en historie. Fortelle den fengslende, med sting og nerve. Han vet mye om nærbildenes betydning, om bevegelser, om figurer i et landskap, om rytme, og han er en personinstruktør med vett og mål. Og han har med seg et kvartett skuespillere som alle leverer skarpe, megetsigende detaljer, og som besitter en stilbevissthet som et skihopp til tyve i karakter. Spesielt å utheve, selvfølgelig, Stellan Skarsgård. Hans spill som tørst mann på flere nivåer, er uhyggelig resonansrikt. Og engelske Lena Heady som datteren Kaisa, overbeviser kløktig som egosentrisk og rastløs, men med et såret og frostskadet indre. Likevel applauderer en ikke "Aberdeen" til en toppkarakter, tross de åpenbare filmatiske kvaliteter. Hvorfor? Fordi filmen føles et stykke på vei utilfredsstillende. Den påstår en masse, uten at en helt får vite hvorfor. Datteren er et negativt menneske, med en rastløs bruk og kast-mentalitet overfor sine omgivelser. Men når hun står der naken og alene, søker hun hjelp. Hun virker, med et ord som nesten føles gammeldags. ulykkelig. Men det pekes ikke på hvorfor hun er ulykkelig, utilfreds, uavklart. Ofte kan en ikke si skråsikkert at et menneske er ulykkelig på grunn av dette eller hint, men i "Aberdeen" gjøres det ikke noe helhjertet forsøk på, i så henseende, å utforske visse momenter eller forsøke å gi noen klare signaler. Langt på vei skjer det samme med Stellans Skarsgårds figur. Hvorfor drikker han så stupid? Han er tydeligvis et menneske med varme, ressurser og mental musikk i seg. Hvorfor er han blitt en slik vanskjøttet, ynkelig fyllik? Det er skrale og stusslige svar som også gis her. Vage ymt, streif av antydninger, ja da, men de føles som når et orkester prøver instrumentene før en konsert. Et stykke på vei tror en på datteren, Stellan Skarsgårds figur tror en adskillig mindre på. Og moren blir bare en silhuett. Men "Aberdeen" er så absolutt verdt en kinokveld. ABERDEEN
Norsk/britisk 2000
Regi: Hans Petter Moland.
Manus: Hans Petter Moland og Kristin Amundsen. Produsent: Norsk Film AS
Skuespillere: Stellan Skarsgård. Lena Headey. Ian Hart. Charlotte Rampling.