Plan A

Hvordan er det å være festivalgeneral dagen før årsverket ditt skal kulminere? Det er mandagens store spørsmål. Og lenge ser det ut som om svaret kan bli servert. Planen er å være flue på veggen, og svirre rundt Quart-kardinalen for å snappe opp alle hans hemmeligheter.

— Det er ikke umulig å få til, sier pressekoordinator Rolv Bergesen på telefonen, og lover å ringe meg så snart han har snakket med sjefen sjøl.

Jeg gjør dyptpløyende research i boka «Historiske glimt fra Eide», hvor jeg finner et stykke om da kusinene til Toffen skulle lære ham å svømme. Når Bergesen er på tråden igjen, føler jeg meg godt forberedt.

— Toffen blir dessverre opptatt i møter i dag, er endelig beskjed.

Plan B

Med plan A i vasken, må det graves i skuffen. Plan B er å finne det mest slitne festivalfotfolket som er å oppdrive: Roskilde-ringrevene som kjører festivalmaraton og nå sikkert raver rødmussede inn i byen, klare for CB-bayer. Fiskeplass er Color Line-terminalen.

I det Silvia Ana legger til kai, ser jeg for meg de kostelige karakterene som skal kuppes. Et kvarter senere er femten ryggsekkledde spurt uten hell. Så ankommer en gjeng engelskmenn i sorte klær og gull i tennene. Han ene har t-skjorte det står «Roskilde festival» på. Og jo da, disse gutta har både vært på og skal på festival.

— Vi jobbet med et band på Roskilde, og skal jobbe her, forteller en kar fra Lancaster.

— Jeg står for te og massasje, blunker han.

— Hvilket band?

— Placebo, svarer den laveste karen med mest gull i munnen.

Jeg får gullsmak i munnen selv, og aner stjernestoff og saftig sladder. Men så får intervjuobjektene øye på en stor, gul buss.

— Nå må vi gå, sier den påståtte massøren, og gjør nettopp det.

— Men jeg må ha navn, sier jeg og løper etter med kameraet i pinlig paparazzistil, og knipser ett bilde av fire britiske rygger. Slukøret og flau snur jeg for en ny jakt. Da dukker briten med Roskilde-skjorta opp. Han følte seg kallet til å forevige havneanlegget i Kristiansand, og poserer villig foran terminalen. At gjengen er teknikere, og at han heter Sam MacLaren, er alt fyren rekker å fortelle, før det brøles fra bussen.

Plan C

Det er tomt på brygga, med unntak av en gutt og to jenter som sier de ikke skal på Quarten, de skal hjem og sove. Kursen settes mot togstasjonen, for der ventes horder av Bærum-blærum-berter med toget fra storstaden.

— Toget fra Oslo S klokken 15.42 er 45 minutter forsinket, sier høyttalerstemmen på stasjonen på både norsk og norwegelsk.

Salte tårer stoppes så vidt. Jeg hiver meg på sykkelen og søker meg til Odderøya. Noe må jo skje dagen derfør. Ved Gravane står fire mennesker i kø for armbånd. Og ved inngangen til festivalområdet sitter Jarle Sjong Mathisen (20) og Sturla B. Sand (19) i gule refleksvester.

Som frivillige for Tank Security er guttene med på å holde snikere unna portene. Og se fine damer dypt inn i øynene.

— Hva er det verste folk gjør for å komme seg inn?

— Når folk kommer klatrende opp fra silokaia og risikerer livet sitt for 1600 spenn, det synes jeg er litt drøyt, sier vakt for femte året på rad, Veronica Hylebekk

— Å snike seg inn nytter ikke. Storebror ser dere. Vi ligger i skauen og lusker, hevder Sand.

Og med den avsløringen lusker jeg tilbake til kontoret. Helt uten scoop.