KUNST

Me and the Storyteller

Anna Carin Hedberg og Ebba Moi

Kristiansand Kunsthall

Dette prosjektet er ikke lett å like. I kunsthallens første sal er det ti kunstverk. Fem er reproduksjoner, fotografier i ca. A4-størrelser, av mer eller mindre kjente kunstverk. De andre fem er kunstverk Hedberg og Moi har laget på bakgrunn av det de selv beskriver som:

ETTER TEGNING: Dette er laget etter en tegning av Ramirez. Foto: Johan Otto Weisser

… resultatet av hvordan en muntlig beskrivelse endres i det den overleveres mellom mennesker, hvordan informasjon tolkes og fortolkes. Gjennom samtaler omkring fem spesifikke kunstverk, valgt av fem forskjellige kuratorer, har kunstnerne […] produsert fem nye verk som vises for første gang ved Kristiansand Kunsthall. Hvert kunstverk er et resultat av fire ledd med overleveringer. Kunstverkene er altså et resultat av en prosess hvor man ser hvordan informasjon endrer seg når den går fra person til person, omtrent som hviskeleken. Det er utførlig forklart i en trykksak.

I denne type kunstverk er kvaliteten på prosessen det vesentlige, resultatet er ikke utstillingen, den dokumenterer bare sluttpunktet. Så hvorfor velge utstilling som form, når det ikke er den man er interessert i? Verkene som er laget virker uinspirerte og lettvinte. Nærmest som illustrasjoner til det egentlige prosjektet som allerede er ferdig.

Denne måten å arbeide på , ble akseptert og innarbeidet for lenge siden. Prosjektet er altså ikke brudd med noe som helst. Det er vel ikke meningen heller.

Hedberg og Moi er : opptatt av hvordan språk og dialog virker. De utforsker kulturelle endringer i samfunnet og strukturer som tematiserer disse. Hedeberg er videre opptatt av sosial kunst som går direkte i dialog med lokalsamfunnet. Det er vanskelig å se hvordan det er løst i denne sammenhengen. Det er riktignok et rom med plasterlina hvor publikum kan få prøve seg, men det er som å komme morgenen etter en fest. Det er tydelig at noe har skjedd, men man er altså ikke inkludert. Tvert imot er det ingen mulighet til å delta lenger. Det er en påfallende svak og overfladisk sammenheng mellom verkene som danner utgangspunktet og verkene som er resultatet. Prosessen var kanskje interessant for de som deltok, men resultatet er en uinteressant utstilling.