KRISTIANSAND: Ronny Korneli er flittig bruker av Bystranda når han er på besøk i hjembyen. — Jeg henter mye inspirasjon her, sier skuespilleren, mimespilleren, gjøgleren - og tar gjerne noen stunts for fotografen. Han er med i Knut Østrådals internasjonale teaterprosjekt Mimecompaniet som arbeider med forestillingen Navigare, med premiere på Rosegården 4. september.- Det er luksus å være med på dette, ha så mye tid og rom til å eksperimentere og improvisere. Og det internasjonale miljøet vi har på Katedralskolen og Rosegården der vi øver, gir meg nesten følelsen av å være i Berlin. Ronny Korneli er født i Songdalen. - Men livet begynte i Kristiansand. I oppveksten i Songdalen var jeg alltid veldig spesiell både i klesveien og med hårfrisyre og sånn. Dessuten var jeg ikke interessert i å mekke på moped. Det ble veldig konfliktfylt, helt til jeg kom på Gimle videregående i byen. Her fant jeg folk som stod for en alternativ livsstil, og folk som var opptatt av teater, forteller han.I 1998 ble han med i teaterprosjektet Tønder, et stykke de medvirkende skrev sammen med Rune Belsvik. - Jeg ble spurt av en kamerat om å være med. Det var jo litt av en gjeng, fem streitinger og fem ikke så streite{hellip}- Eller gærninger?- Ja, gærninger. - Og du var en av gærningene?- Øh{hellip} Ja. Jeg var så ung. Veldig ung da. Det var da vi kødda med Valgerd Svarstad Haugland. Jeg og Tom Møller og den svære schäferen hans haiket med henne når hun tok drosje fra Kjevik til byen. Da vi senere på kvelden spilte stykket med henne som publikummer, da var vi så ufattelig høye på energi. Tønder betydde rimelig mye, det var en skikkelig porsjon innsikt i hva teater er for noe, sier han.Sammen med tre andre startet han teatergruppa Ugress, knyttet til Samsen.- Jeg hadde lært electric boogie og brukte det i de to stykkene vi laget, Rekyl og et annet show. Jeg fikk veldig respons på det, noe som gav sterk lyst til å fortsette, forteller han.Politikeren Tove Funderud Johannessen betydde mye for de unge teaterentusiastene i denne perioden.- Hun var mor, gudmor, bestemor, eller far for oss - hun aksepterte oss på alle plan, og hun kunne kanalisere oss inn i de rette baner i forhold til byråkratiet. Tove var ufattelig viktig. Jeg savner henne i byen, sier Ronny.Etter tre år på teaterskolen Die Etage i Berlin er Ronny blitt fullbefaren kunstner, og berliner. Der vil han bo. Der har han kjæreste, og der har han en samarbeidspartner som han skaper forestillinger med. Hun er fransk og heter Cornille, og dermed har duoen fått navnet CorAKor - kropp inntil kropp kan det tolkes som. De har hatt stor suksess med en forestilling som heter «An meine Schwester». Denne turnerer de nå internasjonalt med, og han håper å kunne vise den i Kristiansand. - Faget mitt beveger seg mellom skuespill og dans, det kan likne på moderne dans og har teknikker fra pantomime. Det går på å isolere hver kroppsdel. Dansen går ut av kroppen, dette går inn i kroppen, inn i aksen, sier han og lar hånden gli foran seg fra hode til mage.- Av og til blir man ekstremt opptatt av egen kropp. Men så har jeg også stått foran speil og stirret på kroppen min i tre år. En gang måtte alle gå helt inn i speilet, kikke seg selv dypt inn i øynene. Noen greide det ikke og begynte å grine. Men en trenger å se seg selv for å kunne gjøre tingene riktig. I leiligheten min måtte jeg forresten henge teppe over speilet slik at jeg kunne få fri litt hjemme, forteller han. Å bo i Berlin tiltaler ham. - Berlin er en utrolig fattig by. Det er det som gir den råheten byen har og som jeg liker. Den første tiden gikk jeg konstant med en følelse av å ha gjort noe galt, for tyskerne snakker jo slik at alt høres ut som en ordre, i alle fall for meg som er en myk sørlending, sier han, og kommer med en liten bønn til slutt: - Du, kan jeg sende en hilsen?- Eh, vel?- Da vil jeg gjerne sende en hilsen til Novac: Dere er det feteste bandet i byen. Veldig glad i dere. Ikke drikk for mye whisky, sier han, og føyer til at broren spiller i dette bandet.