Lars Saabye Christensens nye bok, novellesamlingen Oscar Wildes heis, er på mange måter fornøyelig lesning. Og det kan jo være en åpenbar kvalitet ved et litterært verk. Utover nettopp underholdningsaspektet må jeg nok innrømme at jeg ble noe skuffet etter å ha pløyd gjennom de 12 fortellingene boken er satt sammen av. Fornemmelsen av litterær repetisjonsøvelse blir nemlig tidvis plagsomt sterk.
Skulle jeg være litt respektløs, kunne jeg være fristet til å karakterisere brorparten av tekstene som heimstaddikting frå hovedstaden med seksti-tallet som tidshorisont. Det er jo i og for seg ikke noe galt i det, men det mer allmenngyldige — som selvsagt også finnes der - står i fare for å bli borte innenfor den nokså trange rammen. Dermed blir også mottakerpotensialet begrenset. Selv har jeg ingen problemer med å gjenkalle stemninger og erindringer fra fjernsynets barndom i Gerhardsen-landet, eller den spente stemningen i heimen når en ny episode av Rolf Kirkvågs «Det spørs» surret over eteren på lørdagskveldene. Selv om jeg vokste opp i provinsen, er jeg tross alt en av Saabye Christensens generasjons-feller - og de nasjonale fellesreferansene var sterkere da enn nå.
Saabye Christensen fører, som alltid, et lett og uanstrengt språk som byr på liten motstand. Formeksperimentene er få. Det er stort sett snakk om novellen i sin mest «klassiske» tapning: kort fortelling, få personer, ett hovedmotiv, overraskende sluttpoeng. Og slikt skal man selvsagt ikke kimse av. Han er en leservennlig dikter, og her tar han selvsagt igjen en del av det han måtte tape på den litt for tydelige og etter hvert noe forterpede henvendelsen til Beatles-generasjonen. Følelsen av at dette likner et venstrehåndsarbeid, trenger seg imidlertid stadig på. Et hederlig venstrehåndsarbeid, vel å merke.
Humoren blir kanskje den vesentligste kvaliteten i Oscar Wildes heis, og her har Saabye Christensen et uomtvistelig talent som han også vet å utnytte, så vel den slapstick-aktige handlingshumoren som de språklige morsomhetene. Her er et «litterært» eksempel på det siste, hentet fra novellen «Hjælpemannen», der det umulige oppdraget å bære et Steinway-flygel ned en smal svingtrapp skal utføres: «Hva ville for eksempel Dostojevskij ha gjort? Dette tenkte jeg på. Han ville sprengt en tunnel fra svømmebassenget til kjelleren og forsøkt å smyge flygelet inn derfra. Ibsen ville skrudd hele instrumentet fra hverandre, båret hver enkelt del ned i kjelleren og satt det sammen der. Hamsun hadde tatt pianotimer på Klaverakademiet i stedet, og James Joyce ville i hvert fall gått seg en jævla lang tur først. Men Obstfelder, han hadde bare fortsatt å skrive om feil klode, og Jan Erik Vold ville lest høyt for oss alle: flygel, gylfel, flyelg, ylgelf.»
Oddbjørn Johannessen
BOK
Oscar Wildes heis
Forfatter: Lars Saabye Christensen
Noveller
Forlag: Cappelen