Igjen har amerikanske Tracy Chevalier skrevet en roman basert på et kunstverk. Forrige gangen var det det berømte maleriet til Jan Vermeer, Piken med perleøredobb, hun bygget sin historie rundt. Denne gangen er det den ikke mindre kjente franske billedteppe-serien «Damen og enhjørningen» som henger i Musée National du Moyen Age i Paris hun spinner rundt.
Det er et dristig prosjekt å utføre samme øvelse to ganger. Og det har ikke falt like helt ut denne gangen som første, selv om «Damen og enhjøringen» er lesverdig nok. Men denne oppfølgeren har mer preg av «dameroman» og mindre av poesi enn den forrige.
Der «Piken med perleøredobb» hadde en sart tone som dirret gjennom boken, virker fortellingen i «Damen og enhjørningen» mer påtatt, påhittet — som unnskyldning for å lage en erotisk ladet historie innpakket i kunstvev.
Tidsriktig er den antakelig med sine livlige beskrivelser fra adelens slott og Brüssels hardtslitende vevere på 1400-tallet. Og kunnskapsrik er boken i sin beskrivelse av vevteknikker, innfargingsmåter, laugsbestemmelser og detaljer om datidens levesett. Men poesien mangler. Og deler av fortellingen virker dessuten temmelig oppkonstruert.
Men som dameroman dynket i erotikk fungerer fortellingen utmerket. Og den blir sikkert filmet, den også.
Valerie Kubens
Dameroman denne gangen
BOK
Damen og enhjørningen
Forfatter: Tracy Chevalier
Oversatt av Ragnhild Eikli
Aschehoug 2004