Ken Park.USA 2002. Regi: Larry Clarck. Edward Lachman. Manus: Harmony Korine. Produsent: Kasander. Jean -Louis Piel. Skuespillere: James Ransome. Tiffany Limos. Stephen Jasso. James Bullard. Amanda Plummer. Sensur:18 år.Larry Clarks siste film, «Ken Park», vil garantert også oppskake og provosere. Gjennom sine temaer, jada, men kanskje mest gjennom sin form. Eller riktigere: Formen i seg selv er slett ikke provoserende. Stilmessige er den ganske tørr, i en regi som har drag av det skandinaviske: Klaustrofobiske tablåer, nærgransking av ansikter, bevegelser kloss oppe i kamera. Det som vil/kan provosere er at Larry Clark/Ed Lachman i seksuelle scener beveger seg helt over i pornofilmens landskap: Munnsex, onanering, sæduttømming.Dét regigrepet føles totalt unødvendig. Filmens føringer forøvrig tilsier ikke en overføring til det erotisk ytterliggående. En mindre direkte, men likefullt klar og poengtert form hadde faktisk hatt en større effekt. Det antydede kan være voldsomt virkningsfullt.Her snakker vi med all tydelighet om grensetøying for grensetøyingens egen skyld.Manusforfatter Harmony Korines temaer er som spark i skrittet, som plutselige rop i øret, eller som en hvisken i et rom du trodde var tomt: En pur ung gutt har seksuell omgang med mor til sin egen kjæreste. En forfyllet mann slår sin egen sønn fordi han anser ham for å være en pyse: Sønnen oppførerseg ikke som faren. I fylla prøver faren seg seksuelt på sønnen. En helt ung gutt skyter seg fordi kjæresten er blitt gravid. Temaene her kan belegges med spørsmål av både psyskologisk og sosiologisk karakter. Det er en film som oppildner til samtaler og debatt. Den oppskaker og den gjør en trist, samtidig blir en også fortenkt overfor det avsporede som finnes i den. Ikke bare i selve temaene, men også hos filmskaperne. For: Filmen ville ha gjort seg sterkt bemerket uten de pornografiske innslagene.Knut Holt