Det er på tide å summere opp. På «Curtain Call» kommer hit'ene tett som hagl — uten nevneverdig dødtid. Hovedgrunnen til at Eminem har solgt så suverent mange millioner album, er at han sammen med mesterprodusent Dr. Dre lager lekker hip hop med minimalistiske beats, forløsende refrenger og levende lydbilder. En låt som skumle og ultrafengende «Stan» er det reneste radioteater.
Eminem rapper med slesk flyt om sønderskutt amerikansk familieliv og alt annet han hater. Han gjør det med skarp gateintelligens - noen ganger ironisk, andre ganger ikke. Det eneste familiemedlem som er omtalt med kjærlighet, blant annet i søte «Mockingbird», er datteren «Hailie». Derfor er det snedig gjort at han i den nye hit-perlen, «When I'm Gone», lar datteren anklage ham for å elske publikum høyere enn henne.
Eminem har hele tiden danset rundt seg selv. Det er et smart konsept han har skapt gjennom fire album: Først introduserte han sitt onde alter ego («The Slim Shady LP»), så sitt egentlige jeg («The Marshall Mathers LP»), før han sto frem som den offentlige personen («The Eminem Show»). Så fulgte ekstranummeret («Encore») og nå varsler han at sceneteppet faller («Curtain Call»).
Slim Shady er en amerikansk psycho fra den sosiale underklassen. Eminem har neppe et politisk prosjekt på gang, men det spørs om noen andre artister har lykkes bedre i å ta tempen på vår tids desillusjonerte amerikanske «white trash»-segment.
Vi får sannsynligvis aldri helt vite om Eminem tuller med våre fordommer eller dyrker sine egne. Sannsynligvis gjør han begge deler. «I am what you say I am», rapper han i «The Way I Am». Han er først og fremst en gnistrende forteller.
ASBJØRN BAKKE
EMINEM
Curtain Call
Aftermath/Universal