En gutt med det underlige navnet Lepel bor hos sin bestemor. Hun er ei sur sviske av ei kvinne — egoistisk, bisk, høyrøstet, løgnaktig, uten forståelse for barns behov for trygghet og glede. Hun forteller Lepel at hans foreldre er på jordomseling i en varmluftballong. Og hun stjeler knapper, masser av knapper, hun skal bruke dem i sin egen, lille hjemmeindustri.
Så møter Lepel ei foreldreløs jente som bor ulovlig i et stort varemagasin. Og hun er nøkkelen til den videre, overrumplende utviklingen. «Lepel» er en film med en spennende grunntone, samtidig full av komikk og rabalderdramatikk. Men den makter også det hårfine kunststykket å ivareta det varme, det ømme. Og den har en fin, innebygd moral. Det er en film som er kontant og frisk fortalt, en film som vet når en skal benytte de store oversiktsbilder og når en skal bruke de nære grimaser. Den har barneskuespillere som er så levende som vann, og voksenskuespillere som bevisst overspiller. «Lepel» er en film som fornøyer og samtidig inngir varme. Kan en forlange noe mer?
Knut Holt
Lepel
Nederland 2005
Regi: Willem van de Sande Bakhuyzen