Sven-David Sandström: The high mass. (Deutsche Grammophon)

John Rutter: Gloria. (EMI Classics)

Karl Jenkins: Requiem. (EMI Classics)

Svenske Sven-David Sandströms store Messe for tre sopraner, to mezzo-sopraner, kor, orgel og orkester er det mest storslåtte og det mest krevende av de tre nevnte verkene. Messen ble uroppført i Stockholm i 1994. Opptaket er fra en fremførelsen i Leipzig i 2003, med Gewandhausorchester og Herbert Blomstedt som dirigent.

Blant de fremragende kvinnelige solistene finner vi Siri Torjesen fra Kristiansand. Bemerkelsesverdig er måten de fem solistene smelter sammen i fantastiske klanger. Sandströms musikk er moderne, samtidig lett å forholde seg til, full av overraskelser. Den er vital, boblende energisk, kan bryte frem i stråleglans og kan dvele i lange utholdte linjer. Helt annerledes enn Bachs tonemaleri til tekstene er Sandströms nøkterne stil der teksten mer hviler i seg selv enn i musikken. Messen er tiltalende for lytteren, et verk som innbyr til flere gangers lytting, og som tenner ønsket om å få høre denne storslåtte musikken «live» en gang.

Anglikansk

Mer lettfattelig er John Rutters Gloria, fremført av City of Birmingham Symphony Orchestra med Stephen Cleobury som dirigent og Choir of King's College, Cambridge. Dette er anglikansk musikk i all sin pomp og prakt, svakt moderne, men så fullt av harmonisk klangfryd at helhetsinntrykket blir både traust og solid. Så innbyr da også Gloria-tekstene til de store høydepunkter — på rekke og rad. Her jubler koret, orkesteret svulmer og bak og under buldrer orgelet så du går til vinduet for å se om det er bussen som står og sviver på tomgang utenfor. Skjønner? Men så er det bare musikken, masser av deilig musikk, med sterkere røtter i 1800-tallet enn i 1900-tallet. Og vi skriver 2005. Effekt-makeri

Karl Jenkins Requiem føles som en frivolitet i forhold til de to foregående verkene. Waliseren Jenkins tar i bruk alle effektene i sin musikk, men har ikke så mye mer å by på. Filmmusikk uten film, liksom. Han har ikke hatt nok med den tradisjonelle Requiem-teksten heller, og har puttet inn en rekke japanske haiku-dikt mellom messetekstene. Jenkins streber etter å forføre lytteren, og han klarer det stykkevis. Men så plumper det hele ut i de reneste plattheter, og da gir i alle fall jeg opp. To store og dyktige kor, et orkester fra Kazakstan og en rekke fine solister medvirker, men får meg likevel ikke til å bli begeistret. Jeg har hørt dette Requiem to ganger. Det blir ikke spilt mer hos meg.

Emil Otto Syvertsen