I et konsekvent og knapt, morsomt og ytterst fascinerende språk bretter hun ut det nesten skjebnebestemte livet i et traurig bygdemiljø. "Jeg ler i Forden" er den litt merkverdige tittelen på den unge Feda-kvinnen Janicke Evelids debutroman. Men om tittelen er merkelig, er den like fullt illustrerende for både stil og innhold i boken. Så er da også boken en merkverdighet — i positiv forstand. For det første er det - til debut å være - en merkverdig god, spennende og underholdende bok. Samtidig er den dypt alvorlig, reiser spørsmål som har med livskvalitet å gjøre, om jakten på lykken og det gode liv, og om i hvilken grad det er mulig å bryte ut av et miljø som over tid fører til stagnasjon og gjentakelsens tristesse gjennom generasjoner. For lokalkjente er Kvinesdal lett å identifisere ut fra geografi, særlig bensinstasjonenes plassering og antall tunneler på veien mellom sentrum og Feda. Andre særtrekk i miljøbeskrivelsen bygger opp om det samme: Hvor ellers heter man Ruben, Ramona (Moren til Ramona har bare en stemme og det er den hun bruker til å brøle med), Ståle (Moren til Ståle var mer interessert i Jesus enn i Ståle), Bob-Ole (Det er ikke sant at Bob-Ole har voldelige tendenser. Han blir bare forbanna. Han tok ikke kvelertak på presten. Det var ikke Bob-Ole som begynte), Mona Lisa (Mona Lisa vil svi far med sigarettenneren), Vicky (Dama heter Vicky og på ryggen hennes henger fem gule bokstaver: SHELL). Men vi har på ingen måte med lokallitteratur, eller hjemstavnsdiktning, å gjøre. Det meste av innholdet foregår i hodet på en gutt - Ruben Rene Jakobsen - fra åtteårsalder til han fyller 20. Gutten tilbringer det meste av sin tid i bil, først i baksetet på farens Ford, siden ved rattet i egen bil av typen Opel. Rubens livssituasjon er ikke uvanlig. Han er usikker og trekkes mellom lojaliteten til en far og en mor som nylig er skilt. Før fortellingen begynner ligger det tapte paradis: "Før i tiden lo mor og hadde belte i livet og stekte fiskepinner til far når han kom hjem fra jobb så heldige vi er mat har vi og ikke sulter vi i hjel sa far og kløp mor i rumpeballene". Årsaken til skilsmissen er heller ikke original: "Krøllene til mor begynte å henge de røde skoene sluttet å være røde og ble gamle og far fikk det travelt han jobbet Overtid og glemte å klype mor i rumpeballene. Mor sluttet å le. Far kløp aldri mor i rumpeballene ikke rart at mor fikk vondt i hodet og ikke orket å steke flere fiskepinner hun visste hverken ut eller inn og spiste Dispril og gikk og la seg på sofaen: Hadde jeg visst det var sånn det skulle bli sa hun og sovnet". Mor kommer på klinikk, og Ruben henvises til far og fars liv i Forden. Far råner rundt på veiene i bygda og sjekker damer. Han må jo ha dame når han ikke har kjerring lenger. Ruben opplever mange damer fra baksetet. Konsekvent heter de "Rumpeballene", det er slik far omtaler damene han ser fra bilvinduet. Noen av dem tygger Toy og alle synes det er dumt at Rubens nærvær i baksetet hemmer kjønnslivet. Ruben blir mobbet på skolen, finner noen få kamerater, og begynner etter hvert å interessere seg for damer. 18 år gammel får han selv sertifikat, og damer i høyre sete. Til slutt blir en av dem gravid. "Etter festen klistret hun seg på meg". "Hun påstår at det er min unge". I det avsluttende lille kapitlet bærer Ruben babybagen ut fra sykehuset. Han benytter anledningen til å trene høyre arms biceps, skifter til venstre og kunne klart flere enn ti hvis han ville. "Hedevig går foran meg. Hun snur seg og spør hva jeg holder på med. Hun går videre mot bilen. For første gang legger jeg merke til hvor hjulbeint hun er". Dermed aner vi at et nytt skilsmissebarn er født. En ny generasjon som skal leve livet i baksetet på en bil, og som siden skal havne i førersetet og råne rundt i bygda med terninger i vinduet. Så traurig, hverdagslig, småtrist, lett tragisk og alminnelig er den ytre handlingen i boken. Men tro nå ikke at det å lese denne boken kan beskrives med de samme ord. Som leser har jeg vært sterkt fascinert, frydet meg over språkføring og oppbygging, vært skikkelig spent på hvordan det går med Ruben, ledd av ham, lidd med ham, irritert meg over ham - kort sagt vært uhyre engasjert fra begynnelse til slutt. Og tar meg i å tenke at jeg gjerne skulle lest en fortsettelse en gang. Miljøbeskrivelsen er noe av det sterkeste i boken. Med tilsynelatende enkle midler lar Janicke Evelid oss kjenne lukten av bygda, fra Esso og Shell, fra Gatekjøkkenet, fra garasjene og fyllefesten, fra Bingoen og alle kakene: Tropisk aroma, Lady Goldenglow, Verdens beste, Marys drøm, Bistikk, Finns favoritt. Det religiøse liv i bygda får mye oppmerksomhet, selvsagt, etter som Ruben i oppveksten jo må finne sin plass blant "de gladkristne", "de narkokristne", "de MC-kristne" og de som bare er "kristne". "Jeg skulle likt å vite nøyaktig hvor kristne de kristne er. Folk sier at Birgit Andreassen ikke er så kristen og så plutselig i løpet av et kvarter så merker jeg at hun faktisk er mye mer kristen enn alle har gått rundt og trodd. Det viste seg faktisk at Birgit Andreassen er så kristen at hun ikke engang vil drikke av samme colaflaske som folk som ikke er kristne og det skulle ikke forundre meg om det var Birgit Andreassen selv som ikke ville drikke cola under girlandere og at hun bare skyldte på faren", heter det etter at Ruben i ett helt kvarter med Birgit i forsetet på en parkeringsplass ikke har klart å få snøret i bånn. Lystelig er livet i Forden ikke. Heller ikke det i Opel'en. Men drømmen om en Porche ligger der alltid, kombinert med håpet om en Lotto- eller Bingogevinst. I mellomtiden kan man jo kjøre rundt og sjekke damer. Eller lese denne boken, og få livet servert med originale vinklinger og språklige henrykkelser. Janicke Evelid: Jeg ler i forden Roman Gyldendal Emil Otto Syvertsen