«Inntil da hadde ingen og intet kunnet nå deg, der du lå omsluttet av vann midt inne i en annen kropp, og i noen sekunder var du også urørt i verden, der du lå som død, innelukket i deg selv, uten å puste og med lukkede øyne, men så ble du tatt på, og så trakk du pusten, ikke uten smerte, går jeg ut ifra, og verden flommet inn i deg» står det på side 189, og nå er det ikke brev til en ufødt datter, men brev til en nyfødt datter. Man har vel kanskje lest om fødsler før, og blitt beveget, og vi har sett det på film og blitt berørt. I denne boka skjer det igjen, og det er sterkt, vidunderlig og som alltid — et under.
Det er blitt februar i denne merkelige boka som altså har fått navn etter årstiden: «Om vinteren». I første bok, «Om høsten», var alle brevene til en ufødt datter. Så også de to første i denne. Men når boka går mot slutten og klumpen i mors mage blir menneske og kommer ut i verden, da er det brev til en nyfødt. Og de tre brevene er også denne gang omgitt av 60 småstykker, betraktninger, essays, artikler — eller hva man nå monne ville kalle dem. Nok en gang presterer Knausgård å skrive øyeblikk så sterke, så fulle av liv og opplevelse, så underlige og aldri før leste, at jeg blir revet med. Så kan jeg godt si at det hendte i blant under lesningen av disse 280 sidene, at jeg tenkte at noe er bedre enn annet, altså, at ikke alt er like godt. Men svært mye er eksepsjonelt godt. Det meste er veldig godt, og noe er kanskje litt til å trekke på skuldrene av.
Det mest påfallende er forfatterens evne til å skape uventede innfallsvinkler, sammenstillinger og bilder. Hvem har vel før gjort et nummer av at det er to fenomener i våre liv som får betegnelsen konge satt foran seg? Kong Vinter og Kong Alkohol har dette felles. Og da å kunne skrive en tre-siders betraktning om dette, der begge fenomener blir gjort rede for så leseren får en aha-opplevelse, det syns jeg er godt gjort. Å flette FrP inn i en betraktning om Sukker er også et kunststykke, men slett ikke søkt når man bare kommer i vei. Å være julenisse blir aldri det samme for en far etter at han har lest kapitlet om julenisser her.
For å nyte denne boka bør en kanskje også like Knausgårds hang til litt arkaiske uttrykksmåter, og hans evne til å konstruere lange perioder som noen ganger må leses om igjen for å få sammenhengen. Ellers er han mer enn før morsom, litt sånn humorist, i denne boka, og har enorme porsjoner selvinnsikt som han rundelig deler med sin leser. Les om Rot og mor deg, les om Neser og få en latter som forstummer, les om Samtale og kjenn deg grundig igjen. Kunstneren Lars Lerin er med på å styrke bokas uttrykk for livsglede. Fremdeles ser jeg med glede frem til både Våren og Sommeren - som er bebudet fra samme forfatter.