"Hakkebakke-feber", melder avisene, en vennligsinnet epidemi som har dukket opp med visse mellomrom de siste 50-60-årene, denne gang utløst av oppsetninger på Kilden og Nationaltheatret, sistnevnte overførte også Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen til kinoer landet over. Alt er vitnesbyrd om kraften i livsverket til Thorbjørn Egner. Det er hundre år siden han ble født, og dermed var det naturlig med en ny biografi, en oppgave Anders Heger har løst fremragende, men kanskje litt i velvilligste laget. Heger er uansett blant våre beste biografer, en storartet stilist med suverent grep om stoffet, en fryd å lese.

Det er vanskelig å fatte hvilken innflytelse Egner har hatt på min og følgende generasjoner av barn. Fra 1950-tallet var Egner en vennlig stemme i radioen. Med Karius og Baktus skapte han datidens barnetime, og bøkene og lesebøkene hans med de tilsynelatende enkle tegningene var universer vi motstandsløst flyttet inn i. De passet også inn i etterkrigstidens politiske retorikk, der Gerhardsen mante til samhold og felles innsats for å bygge landet. Vi skulle være gode mot hverandre. Egner og statsminsteren hadde så å si samme program, som var dominerende til opprørstiden på slutten av 1960-tallet. Egners lykkelige og harmoniske univers lever videre i bøkene, filmene, på teateret, i visene – og selvsagt i Kardemomme By.

Egners produksjon var enorm. Han skrev og tegnet ustoppelig, hjemme og på reise. Det ynglet bøker, viser, komposisjoner, samtidig som han ble ettertraktet innenfor kulturlivets organisasjoner og var nær sagt alle steder. Den legendariske forleggeren Henrik Groth måtte stadig etterlyse manus til lesebøkene. Verket ble fullført sju år etter planen.

Også internasjonalt fikk han stort gjennomslag. Bergmann fikk opp Hakkebakkeskogen på Dramaten. Egner blir mer spilt enn Ibsen, skriver Heger, hans tante Sofie, røvere, kameler og alle de andre er oversatt til flere språk enn noen har oversikt over. De enkle, nærmest endimensjonale fortellingene er universelle. Egner selv la vekt på den enkle, han ville ikke ha den tvetydighet og de mange lag vi ofte forbinder med stor kunst. Det var grunnen til at det ofte oppstod kriser når stykkene skulle settes opp. Heger forteller om flere slike sammenstøt. Regissør og skuespillere ville ha litt mer å spille på, bokstavelig talt, men som ellers når Egner møtte motstand, han fikk det som han ville. Bak hans milde ytre lå det en ufattelig sterk vilje og evne til kontroll. Han visste ned til minste strek og komma hvordan den egnerske verden skulle være.

Sørlandet har en bit av Egner, ikke bare på grunn av eventyrbyen i Dyre— og fritidsparken, men fordi han og familien fra 1950-tallet la sommerferiene til Gismerøya ved Kleven utenfor Mandal, en praktfull eiendom Egner senere kjøpte. Også her tegnet Egner flittig, og området hadde stor betydning for leseboka som handlet om vår landsdel.

Det er bemerkelsesverdig at Egners verden, der alle blir venner til slutt, og de slemme blir snille, overlever i dataspillenes tid. Eller rører han ved noe dypt i oss? Direkte imot norske kritikere løftet Ingmar Bergmann fram det barnlig optimistiske, det idylliske og fortrøstningsfulle ved kardemomme-stykket. Egner hadde en halsstarrig tro på at alle tross alt er mennesker, og at vi har – og er - noe felles. Ingen konflikter kan løses uten dette blikket, der demonisering er skiftet ut med humanisme og empati, med forståelse og håp. Kanskje er det det beste ved arven etter.