KRISTIANSAND : — Flere sier at de ikke forstår ordene før de leser dem høyt for seg selv. Også sørlendinger sier det. Jeg synes ikke det er så farlig om man ikke forstår alle ordene og ikke henger med. En viktig del av poesien er å undre, sier debutant Morten Langeland fra Kristiansand.

Boka «Æ æ å» er et langdikt som beskriver en verden under vann. Det er en makrell – æ – som fører ordet, og selvfølgelig på sørlandsk. Mens stimen farer gjennom sjøen på jakt etter mat og på flukt fra farer, undrer æ seg over forholdene mellom individet og stimen.

UNDRENDE: - Jeg synes ikke det er så farlig om man ikke forstår alle ordene og ikke henger med. En viktig del av poesien er å undre, sier debutant Morten Langeland fra Kristiansand. Foto: rolf m.aagaard/kolon

Dikt på dialektFlokklivet fremkaller etter hvert utbryterlyst hos makrellens, og Langeland skriver: «æ splintrer ud! så æ kan se / æ æ æ æ æ å».

— Det at jeg skrev på dialekt, gjorde at den tematikken og de temaene kom fram. Da det begynte å handle om en makrell, så var det naturlig. Det sentrale med makrellen, er at den lever i stim. Det ble interessant å spekulere videre på det. Det går på det sosiale, og grunnbetingelser ved de fleste liv, sier han.

— Som flokkmentalitet?

— Det er i alle fall en utforskning av det. Makrellen i boka er en makrell i stimen, og opplever både problematiske og nødvendige sider ved det.- Som hva da?

— Flokklivet blir nødvendig, for det er vanskelig å klare seg for fisken alene. Og stimlivet legger både begrensninger og føringer for hvordan denne makrellen skal leve sitt liv. Den opplever at den blir sliten av det sosiale ved alle gjentakelsene, og av all tompratet. Når makrellen vil finne ut om det finnes noe mer til livet, forsøker hun utenfor det fellesskapet hun er en del av, i stedet for å endre det. Det blir hardt, sier Langeland.

— Er det lettere for lesere som ikke er så vant til å lese poesi, å plukke opp en diktsamling med handling?- Ja, på en måte, fordi man har noe å lese ut ifra om man får presentert en diktsamling med handling. På den andre siden er det først og fremst poesi. Tarjei Vesaas skrev "Liv ved straumen", som handler om livet ved vannet, der er tittelen en nøkkel. Det er ikke så ulikt det jeg har prøvd på.

Ingen hvileskjær

Han har skrevet i snart åtte år, og denne uka flytter han for å studere Litterær Gestaltning i Gøteborg i to år. Og det er poesi som fenger.

— Poesi er mer pregnant, intenst og interessant. Poesien slapper aldri av – det finnes ingen hvileskjær i poesien. Pluss at det tar kort tid å lese poesi, og det tar ikke så lang tid å skrive den. Jeg liker at poesien ofte åpner opp for leseren, og skaper et rom hvor man også har mulighet til å tenke videre, og oppleve, i motsetning til prosa, som ofte tar leseren på en annen måte.

Etter å ha lest gjennom 68 sider med langdiktet, er det noe han vil leserne skal sitte igjen med:

— Et smil og noen tunge tanker.