Av og til kan det føles som om musikken har utspilt sin rolle. Som om den er død, og epoken er over.

Rocken har vært her siden 50-tallet. Punken siden «Horses» kom i ‘75. Det er 50 år siden Beatles herjet, og 25 siden grønsjen satte fyr på en generasjon. Alt er blitt gjort. Igjen står bare oppmerksomhetskåte copycats som ønsker en snarvei inn til kjendishelvetet. Det er ingen originaler igjen.

Det føles sånn. Men det er ikke sant. Det koster bare mer å få øye på dem. Selv om det nesten er gratis.

Det virket som en åpenbaring den gang all musikk ble tilgjengelig på nett. Men som vi vet alt om i dette landet: Overflod bringer med seg en hel del stygge konsekvenser. Mye går tapt. Biffen begynner fort å smake som en sur tøffel når du fråtser rundt i en matorgie.

Det har aldri vært flere som har hørt på musikk enn i dag. Og det har aldri vært færre som har lyttet. Det er forståelig. Dersom Spotify hadde eksistert da jeg oppdaget musikk, ville livet mitt trolig blitt annerledes.

Jeg ville aldri funnet magien som ligger forbi alle de rare lydene på Pink Floyd-skiva «Meddle». Varmen. Jeg ville aldri giddet å fortsette å lytte til Bob Dylan, som strengt tatt hørtes mest ut som en småbrisen sinnasmurf første gang jeg snublet over «Unplugged»-skiva hans som 19-åring.

Eller Van Morrison. Eller Nina Simone.

Jeg ville søkt meg videre, lett etter noe som fenget meg kvikt. Noe flyktig. Slik jeg gjør altfor ofte i dag. Men forholdet til musikk er like skjørt som alle andre viktige relasjoner i livet. Det krever tålmodighet. Det krever at man lytter. Og ikke bare til instrumentene. Til ordene, til stillhetene. Til intensjonen.

Og man må lytte lenge for å finne de beste øyeblikkene. Man trenger tid. Men i det 21. århundre har vi så lite av det. Det er i hvert fall det vi liker å tro. Og det er så enkelt og komfortabelt å hengi seg til den flate lyden, spillelistene og den kjølige lytteopplevelsen. Mens platespilleren samler støv.

Det er ikke så lett å si nei takk til hele musikkbiblioteket online, når det koster halvparten så mye i måneden som for én LP. Det krever styrke. Men én låt sier mye mer enn tusen låter. Derfor har jeg tørket støvet av platespilleren og sitter med fingeren på Spotifys avinstalleringsknapp. Og håper jeg har mot til å ta steget.

Til å starte på nytt.