- Det vanskelige er å skrive om sorg

OSLO : — Jeg har ofte tenkt på henne. Hvor ble hun av? Hva skjedde? spør Halvdan Sivertsen.

Og snakker om jenta han fikk øya på i Storgata i Oslo sentrum en morgen for 25 år siden. Jenta han synger om i "Sommerfuggel i vinterland", som har fått sin lille renessanse på TV2 i år.

— Det var en helt konkret ting. Kofferten i teksten er riktignok bare oppspinn. Det var ingen koffert. Men resten er helt bokstavelig. Jeg så jenta med moren sin på gata. Moren var nok fra en kultur der man ikke ser på menn, men jenta var så lita at hun ikke hadde lært det ennå. Og hun ga meg et nydelig smil, forteller han.

- Rørende og gripende

Det tok et halvt år før Sivertsen satt seg ned for å skrive sangen om den lille jenta han ikke hadde klart å glemme.

— Det var noe med den lukkede mora, og den åpne, smilende jenta som var veldig rørende og gripende, sier han, og blir borte i minnene et øyeblikk.

— Det er en rar følelse. Hun er der ute et sted, men aner ikke hvor mye hun rørte meg den gangen. At det fins en sang, en fin sang faktisk, som handler om henne.

Ubehagelig paradoks

Halvdan Sivertsen er blitt kul de siste månedene. Hipp. Og musikken hans har nådd en ny generasjon. Takket være TV2–programmet "Hver gang vi møtes", og spesielt Vinnis tolkning av "Sommerfuggel i vinterland". Sivertsen kaller sangen for en øyeblikksskildring. "Politisk, men uten pekefinger." På hans nyeste plate, "Gjør det så gjerne", peker han imidlertid i alle retninger. Og først og fremst er det Norges rolle ute i verden som gjør ham sint.

— Vi deler ut Nobels fredspris, den viktigste fredsprisen som fins. Vi er et fredsfyrtårn. Likevel er vi en betydelig våpeneksportør og produsent, og vi er flinke. Vi lager moderne, smarte, djevelske våpen, og eksporterer dem. Det er det stikk motsatte av det Nobel ville. Det er et ubehagelig og ekkelt paradoks, sier han, og mener det ikke fins noen muligheter til å være "snill" i to så stygge bransjer som olje–og våpenindustrien.

( Artikkelen fortsetter under bildet )

— Dyktige i korrupte bransjer

— Vi er en viktig og dyktig aktør i de to mest korrupte bransjene som fins i verden. Ingen produserer så mye faenskap som de to. Oljeindustrien er så stygg og mektig ar det er nesten ikke er mulig å holde sin sti ren. Og: I stedet for å finne andre energiformer, tyner vi oljeressursene. Vi drar til Canada og legger store naturområder øde. Det er stygt, hvorfor i h.... gjør vi det?

— Tror du nordmenn er bevisste på disse tingene?

— Nei, vi snakker ikke om det. Vi vil ikke snakke om det, fordi det er en innvevd del av velstanden vår og vår måte å leve på. Å snakke høyt om det vil føre til at vi må revurdere selvbildet vårt, og det liker vi ikke, sier han.

Få tsunamier

Vi befinner oss på Riksscenen på Grünerløkka i Oslo. Jan Eggum kommer ruslende inn. Lillebjørn Nilsen kommer etter. For Sivertsen spiller ikke bare solo for tiden. Han spiller også med Gitarkameratene, og har dessuten gjort en rekke duo-konserter med Eggum.

Sivertsen har et atskillig mindre melankolsk image enn sin beste gitarkamerat. Og han synes det er viktig å ikke bli for personlig.

— Det vanskelige er å skrive om sorg. Jeg har nok ikke hatt så mange tsunamier i livet mitt, men alle mennesker opplever sorg. Det er ting jeg kanskje ikke har skrevet så mange sanger om. Det er veldig private ting, men jeg har jo noen, sier han, og nevner blant annet sangen Aleina fra 1985. Der synger han

Vis mæ en vei og ei åpen dør

Hjelp mæ nu, den som kan bær ei bør

Kom ta mæ med, få mæ på beina

Æ kan ikke klar det aleina

Begrenset innflytelse

— Det er artig å komme i sangbøker, og det er fint å ha en slags hit. Men et brev fra en enkeltperson, om den ene sangen som ble en redningsplanke, en knagg å henge en angst på, det er mye sterkere enn de kommersielle tingene. Da får man en slags følelse av å gjøre noe viktig, sier han, men understreker at en visesanger har begrenset innflytelse på verden.

— Riktignok ble Nelson Mandela fri like etter at jeg skrev "Frihet", men jeg er ikke sikker på at det var bare min fortjeneste, smiler han.

Kjærlighetsvisa

Sivertsen synger alltid på norsk. Og det synes han er viktig, siden det er nesten ingen andre som gjør det.— Synger man på engelsk legges det et filter mellom lytter og låtskriver, som også kan være positivt. Det blir ikke så påtrengende, ikke så utleverende. Skriver man på norsk kommer det veldig nært, både håndverksmessig og følelsesmessig. Banalitetene blir verre, men samtidig kommer de sterke inntrykkene nærmere, sier han, og innrømmer at Halvdan Sivertsen først og fremst skriver sangene sine for Halvdan Sivertsen.

Skrev hit på to timer

— Jeg tenker aldri at jeg skal synge det for andre, det er for meg selv. Og da kan det hende jeg bør gjøre det mindre smalt, mindre privat, mer kommunikativt i etterkant, sier han, og bruker sin mest kjente sang som eksempel.

— "Kjærlighetsvisa" ble skrevet til kjæresten min etter en krangel. Den var en unnskyldning, og selvfølgelig veldig privat. Den ble skrevet på to timer, og da jeg sang den til henne var den bare mellom oss. Senere, da jeg spilte den for andre, skjønte jeg at den kunne ha en allmenn appell.

Den sangen skrev Sivertsen i 1977. Da var han 27 år. Fersk som låtskriver, fersk som ektemann, fersk som far.

— Jeg husker godt den unge mannen. Bortsett fra noen flere minner og et litt annet speilbilde, så føler jeg at jeg er den samme fyren fremdeles. Jeg har flere lag av sorg og glede og skuffelser. Men skulle jeg skrevet "Kjærlighetsvisa i dag", ville den nok blitt ganske lik, sier han.

Viktig med savn

35 år etter "Kjærlighetsvisa" er Sivertsen og kjæresten fortsatt sammen. Kona er maler, og frilanser, noe som gir ekteparet mye tid sammen. Og mye tid fra hverandre. Begge deler er like viktig, mener Sivertsen, hvis man skal holde ut med hverandre så lenge.

— Hvis man har tillit, er det viktig å ha tid til å savne hverandre, lengte etter hverandre. I vår kultur er vi veldig opptatt av øyeblikkelig tilfredsstillelse, vi er ikke så interessert i å jobbe med ting, vi vil ikke ha motstand. Kjærlighet tåler ikke dét. For forelskelsen går over, den er en rus, og du kan ikke ruse deg gjennom kjærlighet. Hverdagen kommer, og man må tro at dette mennesket er det du alltid vil våkne med, sier han, og blir stille et øyeblikk.

— Vet du hva? Egentlig sier jeg dette aller best i "Kjærlighetsvisa".

— Og den funket tydeligvis, siden du fortsatt er gift med samme dama?

— Ja, sier han, og begynner å le:

— Det hadde vært jævlig kjipt å gnåle på den visa i årevis, hvis den hadde handlet om en eks.