Han strevde seg til 15 tegneseriestriper. Trodde han ble avslørt før 100. Nå passerer han 3000

DEBUTEN: «En vandrende Lunch-stripe», sier kontorfolk hvis noen roter seg inn i byråkratisk nytale. Børge Lunds tegneserie «Lunch» er blitt allemannseie. Her er historien om hvordan det begynte.

Publisert: Publisert:

Børge Lund, til høyre, står bak en av Norges mest populære tegneserier, Lunch. Her sammen med Nico, en av gjengangerne i kontorlandskapet. Foto: Jon Ingemundsen

  • Tarald Aano

Lunch er blitt et begrep – og hver uke leverer Børge Lund seks nye striper fra et gjenkjennelig absurd kontorlandskap. Foto: Jon Ingemundsen

Det er alltid så mange begynnelser, det finnes alltid noe før, det er lett å se for seg guttungen Børge Lund som satt hjemme i Sauda og fylte kladdebøker med tegninger. Det er heller ikke vanskelig å se hvor stolt han må ha vært da han, 15 år gammel, fikk en av stripene trykket i selveste Fantomet. Men vi skal ikke dit, ikke riktig ennå, for vi jakter på det han regner som selve debuten, det første virkelige steget inn i noe som skulle bli et annerledes levebrød.

  1. Ungdomsskoleeleven Børge Lund var tydelig inspirert av den norske tegneren Kjell Aukrust. Litt Reodor Felgen-aktig, dette.

  2. 15 år gammel fikk Børge Lund denne stripen på trykk hos selveste Fantomet.

Det kunne vært Dagbladets tegneseriekonkurranse i 2007. Børge Lund vant ikke, men det skjedde noe da, noen viktige folk la merke til ham.

Det kunne vært året etter, da han fikk vise fram Lunch-stripene sine til et stort publikum for aller første gang, som gjestestripe i nettopp Dagbladet.

Debuten: Hos Pondus

Men vi velger Pondusbladet nummer 6, 2009. Bladet hadde navn etter den store, norske tegneseriesuksessen til Frode Øverli, bergenseren som viste at alt var mulig, også å lage en norsk tegneserie som kunne konkurrere med internasjonale serier fra syndikater og forlag med svære økonomiske muskler. Nederst på forsiden av dette bladet står det «Ny serie: Lunch».

  1. De aller første Lunch-stripene i bladet Pondus, år 2009.

Børge var ikke lenger en tegneglad 15-åring med drømmer om å bli tegner, eller tegneserieskaper. Han var en etablert industridesigner midt i 30-årene, hadde fast jobb i SmartSeal der han laget design til en sølefri kork som fortsatt brukes av utenlandske produsenter. Han hadde familie, kone, tre små barn; tvillinger og en jente.

Han hadde egentlig ikke tid.

Men han hadde en idé.

Og han hadde lyst å teste den ut.

Så han strevde seg først gjennom de 15 stripene som måtte lages til Dagbladets konkurranse.

– Det var første bøygen, jeg trodde det var umulig å lage 15 striper om folk på et kontor.

Men han klarte det. Da kom neste tanke: Er det mulig å lage 100?

– Jeg var usikker på om universet holdt, om korthuset ville ramle sammen, om jeg ville bli avslørt lenge før jeg kom til hundre ...

Tidlig trodde Børge Lund at han burde ha en masterplan for tegneserien sin. Nå vet han bedre. Foto: Jon Ingemundsen

En masterplan?

Han forsøkte å lage en slags masterplan, en grunnidé for hele serien og figurene i den. Han utstyrte debuten med et gruppebilde der vi møtte Kjell (sanden i maskineriet), Kalle (Pr. Positiv), Bache (på toppen av næringskjeden - høyst ufortjent), Kim (fornuftens ansikt - og hjertesukkets), Nico (minimalistisk gift designer), Linn (nyansatt rivjern), Thorsen (i næringslivets klammeste posisjon; mellomledelse) og Gustav (har ifølge ubekreftede rykter tatovert pensjonsdatoen på brystet). Men det klarte han ikke. Hele serien ble til underveis, det som fungerte, ble med videre, akkurat som nå.

– Av og til tenker jeg «han skulle jeg hentet fram igjen, hun skulle jeg tegnet oftere». Men så glemmer jeg dem, antakelig er de ikke liv laga.

Noen av disse figurene er altså forsvunnet ut av dørene for aldri å vende tilbake, andre er kommet til. For serien var liv laga helt fra starten, selv om Lund beholdt den faste jobben. Han hadde boliglån, var ikke klar for å gå fra sikker jobb til usikker og langvarig satsing. Men ting begynte å røre på seg. Teknisk Ukeblad kjøpte serien. Forlaget Egmont og Strand Comics viste interesse.

I 2009 skrev Aftenbladet om lokale tegneserieskapere som stilte ut på Cafe Sting. Ida Margrethe Neverdahl (til venstre), Evy Livochenco og Børge Lund foran de utstilte stripene av Lunds serie «Lunch». To år senere var han fast stripe i Aftenbladet. Foto: Tommy Ellingsen

– Drømte du om å leve av tegneserien din?

– Jeg hadde i alle fall lyst til å teste det, men visste ikke hva jeg ga meg ut på. Det er farlig å ha mål om suksess, og var ikke typen til å gå fra sikker jobb til usikker, langvarig satsing. Helst ville jeg gå ut i sikker suksess.

Slik endte det, men det var en omvei først. Forlaget og agenten la til rette for at Lund kunne vokse inn i seriebransjen, steg for steg: Tre striper i uken, i tillegg til full jobb på Forus.

Skisser, på vei mot ferdig resultat. Foto: Jon Ingemundsen

Ødelagt onsdag

Nå ja, enkelt var det ikke. Litt forhandlinger på hjemmebane måtte til. Men kona Berit Flåtnes Lund, som nå jobber fulltid med Lunch, var med.

– Vi ble enige om at jeg kunne ødelegge onsdagen.

– Javel?

– Egentlig var det verdens dårligste tidspunkt, med tre små barn og travel jobb. Men med samarbeid i heimen fikk vi det til: Jeg sto opp hver onsdag kl. 05.25. Da var kaffetrakteren gjort klar kvelden før slik at jeg kunne tegne fra presis klokken halv seks. Så kjørte jeg barna i barnehagen, dro innom Ostehuset og tegnet litt før jeg kjørte videre til jobben på Forus, var med familien på ettermiddagen og tegnet fra leggetid til klokken to eller tre på natten.

Puh.

Stripene ble sendt videre, forleggerne kom med innspill, Børge justerte og sendte tilbake. Resultatet var en kontorserie mange kjenner seg igjen i. En serie som altså ble gjesteserie i Pondus-bladet i 2009. Det var stort.

Slik ble denne stripen i endelig versjon...

... og her er tidligere versjoner, med anmerkninger i margen, for å bli bedre neste gang.

– Pondus føltes nesten uoppnåelig, Den Norske Suksessen, Frode Øverli var en kjendis, en helt, jeg tenkte at kanskje får jeg møte ham en gang ... Og så var min stripe i bladet hans! Det må være sånn musikere føler det når de skal varme opp for superstjernene og derfor havner på samme plakat som heltene.

Industridesigner, trebarnsfar, tegneseriewannabe. Midt-30-åringen satt altså der og var usikker og stolt på samme tid.

Ser tilbake

– Og nå, når du ser tilbake på de første stripene?

– Jeg var veldig opptatt av det tegnetekniske, og ser nå at jeg gjorde mye unødvendig. Selve tegningene tok seks ganger lenger tid enn i dag, når jeg har lært hva som er viktig og hva som ikke trenger være med. Og motsatt: Jeg var ofte usikker på om teksten fungerte, men ser at den gjorde det.

Mye har skjedd siden den gang, og det skjedde fort. Lund fikk Pondusprisen på 100.000 kroner i 2010, stadig flere aviser plukker opp serien – nå går den i over hundre publikasjoner, Lunch er blitt eget blad med egne gjesteserier, det kommer to Lunch-bøker hvert eneste år, Lund holder 20–30 foredrag i året ...

Og det begynte med en motbakke på 15 striper, en frykt for å bli avslørt før 100. Nå passerer han snart 3000 Lunch-striper, et nesten magisk tall for Børge Lund og andre serieskapere.

Børge Lund på en slags skogtur med Nico, like utenfor kontorlandskapet øst i Stavanger. Foto: Jon Ingemundsen

– Martin Kellerman, som tegner Rocky, har sagt at det ble lettere etter 3000 striper. Jeg tror han har rett. Du skulle tro at usikkerheten vil forsvinne lenge før, selv trodde jeg at alle de etablerte hadde stålkontroll. Men det er jo ikke sånn.

Børge Lund er ikke lenger usikker på om han klarer å levere, han er ekstremt disiplinert, beskriver seg selv som en lucky mix av tegneglede, fortellerglede og systematikk. Han leverer seks striper i uken i tillegg til halvsider og en julehistorie som blir ferdig i sommerferien. Og han vet at det funker.

– Jeg jobber ekstremt systematisk når det gjelder levering, jeg vet at jeg klarer å lage seks striper neste uke, og at de blir bra nok. Men jeg er usikker på hvor bra ...

– Ser du ofte på gamle striper?

– Sjelden. Men jeg leser ofte den svenske oversettelsen. Det er forfriskende og gir meg mulighet til å se det hele med nye øyne.

Nico festes til blokken, i enklere og raskere streker enn for 12–13 år siden. Foto: Jon Ingemundsen

Gavepakken korona

Ofte tenker Lund i bolker. Finner han et tema, bruker han det ikke opp på en enslig stripe, men holder tak i det gjennom flere. Han fanger opp arbeidslivstrender og elsker konsulentenes moteord – så skaper han tegninger og replikker som skaper gjenkjennelse og latter.

Nådeløst?

Vennlig.

Men treffende.

Og aktuelt.

– Det tok ikke mange ukene før koronatiltakene satte preg på Lunch-gjengens arbeidsplass?

– Jeg må fange opp det som skjer, og den første korona-stripen var ferdig på veldig kort tid. Den var nok ute hos leserne i løpet av et par uker.

I Østre bydel i Stavanger, i et åpent kontorlandskap omgitt av bøker og blader og kopper og handlenett, skaper Børge Lund nye striper om Kjell og de andre i Lunch-serien. Foto: Jon Ingemundsen

Børge Lund sitter i et lite kontorlanskap i Østre bydel i Stavanger, omgitt av bøker og handlenett, Lunch-kopper og påbegynte ideer. Neste uke skal seks nye striper leveres, som ukene før og ukene etter. Kjell vil hisse seg opp på alt og alle, og vil hisse seg opp over alt og alle. Nico vil gå inn i en designerdepresjon. Bodil vil bruke egenmeldingene like hyppig som før, og sjefene delegerer slik at ingenting blir gjort.

Ennå vet vi ikke hvilken bransje de jobber i, kanskje vet de det ikke selv. Børge Lund vet det i alle fall ikke.

– Lenge trodde jeg det var nødvendig å fortelle hva de jobbet med, men slik er det jo ikke.

Likevel har han lovet at han en gang, i seriens aller siste stripe, en eller annen gang i framtiden, skal avsløre det. Og det løftet står han ved.

Respekten for Kjell Aukrust har holdt seg, her er hans Aukrust-hyllest i juleheftet «Sprø svor», 2018.

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. Tegneserie
  2. Børge Lund