GIRLS NIGHT

ENGLAND 1999

Regi: Nick Hurran.

Manus: Kay Mellor.

Produsent: Bill Boyes.

Skuespillere: Brenda Blethyn. Julie Walters. Kris Kristofferson. James Gaddas. George Costigan. Philip Jackson.

Det finnes venninnefilmer og det finnes venninnefilmer. Noen av dem er tjo hei!-filmer, der den allmenne parolen overfor menn og livet i seg selv synes å lyde "Easy come, easy go". Og du har de mer røft tilslipte, utgått fra "Thelma og Louise"-skolen. Og du har de norske "Hustruer"-filmene. Og enkelte danske produksjoner, de har ofte en fin balanse mellom humor og sårhet, trivialiteter og hellige øyeblikk. "Girls Night" ( "Jentekveld") er mest i slekt med de både robuste og sobre eksemplarer av slekten vi har opplevd i nettopp dansk film. La meg like gjerne gå rett til konklusjonen: En føler seg utvidet, en kjenner det fine lille løftet i sjelen som all god film gir, etter å ha opplevd "Girls Night". All film som besitter varme, troverdighet, klokskap og håp gir dette løftet. Samtidig, og dét er et meget viktig og vesentlig poeng: "Girls Night" besitter humor. Både den sleivkjeftede, engelske folkehumoren og den typisk jentete venninnehumoren, den vi gutter ikke skjønner et gløtt av. Alt beveger seg på det hverdagslige plan, derfor tar en filmen kanskje ekstra til seg, derfor synker den dypere ned i en enn om den hadde vært en film med glamourovertrekk. Vel. Vi har to gode venninner i en by i Nord— England. De er jevnaldrende, de har kjent hverandre siden første klasse i folkeskolen, de er også blitt svigerinner. De arbeider også på samme fabrikk. Den ene, Jackie, er rappkjeftet, utadvendt, litt skarp i kantene. Hun er utro én gang uken, hun mistrives på den høyrøstede måten i ekteskapet. Hun spilles med alle orgelpipene ute av Julie Walters, du husker henne sikkert fra "Rita", der hun gestaltet frisørdame som vil begynne på kveldskurs i litteratur. Hun ble Oscar-nominert for den rollen. Den andre, Dawn, er avdempet, beskyttende, omtenksom, hun lever i en godt ekteskap. Blenda Blethyn tolker henne formsikkert og meget nyansert. Hun huskes kanskje best for sin tolkning i Mike Leighs "Hemmeligheter og løgner", en rolle hun også ble Oscar-nominert for. En fredagskveld de er på bingo sammen, vinner den stille av dem hovedgevinsten. Hun vinner selve nasjonalgevinsten, hvor en mengde bingolokaler er koblet opp mot London. Hun vinner en sum som overført til norske penger blir ca. halvannen million kroner. De to venninnene har en fast avtale: De deler alltid gevinsten når de vinner. Og Jackie drar omgående fra mannen sin, hun forlater også jobben etter en rykende krangel. Dawn betaler ned lånet på huset og kjøper bil til mannen. Men omtrent samtidig som Dawn vinner, blir det klart at ikke alt er som det skal med henne. Hun blir undersøkt, diagnosen kreft stilles. En kreftangrep som leger trodde ble kurert for ni år siden, har brutt ut igjen. Og så. Ad slingrete veier drar de to venninnene til Las Vegas. De har råd til det, og de føler begge at de er ved et nullpunkt i livet. Og der, i Las Vegas, møter de seg selv. De innser hva de har gjort riktig og hva de har gjort feil i livet. Og borte fra industribyen i Nord-England tør de si hva de mener, om både seg selv og mennesker som har levd rundt dem hele livet. Og vi, og de, forstår: Det er Dawn som er den sterke av dem, hennes vennlighet er ikke svakhet, noe vennlighet iblant kan mistolkes som. Det er Jackie, den røffe og rappe, som den svakeste, den uten kjerne av dem. At de i Las Vegas også møter Kris Kristofferson som en rodeorytter som tar dem med på rideturer ut i Marlboro-land, må ses på som en gavmild bonus fra filmskapernes side. Den meget lakoniske Kristoffersen ser mer og mer ut som en av sine egne cowboystøvler. Men fyren tar seg godt ut i westernutstyr, og han kan agere foran et kamera. Men se på innslaget med ham som en raus bonus. For øvrig: En av de aller beste venninnefilmer undertegnede noen gang har sett! Knut Holt