Hva skjer når et samfunn skal holde dom over sin fortid? Rettsoppgjøret etter 1945 var en av de største rystelser i norsk rettsliv og politikk noensinne. Oppgjøret omfattet anslagsvis 100.000 personer, og resulterte i konfiskasjoner av eiendom, tap av stemmerett, frihetsstraff og dødsdom. Men hvilke prinsipper ble lagt til grunn for oppgjøret? Og hva ble på lang sikt konsekvensene for samfunnet?En forskergruppe har gjennom flere år arbeidet med disse spørsmålene under prosjektnavnet «Å overkomme fortiden». Forskningsprosjektet har vært ledet av Hans Fredrik Dahl, Jon Elster, Stein Ugelvik Larsen og Øystein Sørensen, alle blant Norges fremste forskere på krigstiden i Norge og utlandet.Hittil er det utkommet to bøker i serien «å overkomme fortiden»: Lars-Erik Vaales «Dommen til døden. Dødsstraffen i Norge 1945-50» (2004) og Jon Elster: «Oppgjøret med fortiden. Internasjonalt perspektiv på overgangen til demokrati (2004). Nå er det lansert ytterligere to bøker: «Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945» der Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen har satt sammen flere forskningsbidrag til en helhet, og Berit Nøkleby som har sett på rettssaker mot utenlandske krigsforbrytere under tittelen: «Krigsforbrytelser. Brudd på krigens lov i Norge 1940-45». Dette er for så vidt en nasjonal begivenhet. Men det bør også vekke lokal interesse. Historieforsker Morten Bentsen fra Kristiansand har nemlig bidratt med en artikkel om rettsoppgjøret i Kristiansand-Setesdal i samlingen til Dahl/Sørensen. I artikkelen, «Henlagte saker i Kristiansand politidistrikt 1945-51», har han tatt for seg 1.005 landssviksaker der han stiller spørsmål om hvilke kriterier som ble lagt til grunn for henleggelse, og i hvilken grad sentrale retningslinjer i avviklingen av rettsoppgjøret ble fulgt. Dette er noe nytt. Tidligere har krigshistorikere gjerne konsentrert seg om landssviksaker som endte i domfellelse (i følge offisielle tall ble 2.128 egder dømt etter krigen), mens de mange tusen henleggelsene i Norge har vært et relativt ukjent område.Morten Bentsen har i sin undersøkelse valgt å dele landssviksakene inn i to hovedkategorier: «politisk landssvik» og «økonomisk landssvik». Under kategorien «politisk landssvik» hører NS-medlemmer og tilhørende organisasjoner, økonomisk bidrag eller støtte til NS-formål, frontkjempere og angiveri. Kategorien økonomisk landssvik er forbeholdt firmaer, næringsdrivende og egder som tok arbeid for tyskerne, fortrinnsvis på festningsanlegg langs kysten.Av de 1.005 sakene som Bentsen har gjennomgått, ble nær halvparten henlagt av hensyn til bevisets stilling, d.v.s. forhold som lite sannsynlig ville ha endt med domfellelse om saken kom opp for retten. Som eksempel nevnes familiefedre som meldte inn både kone og barn i partiet uten deres viten. Og for passive NS-medlemmer som ikke hadde betalt kontingent, mottatt medlemsbok eller gått på NS-møter, ble etter hvert henleggelser snarere regelen enn unntaket. Men også aktive NS-medlemmer kunne få saken henlagt om de var utilgjengelige etter krigen. Noen hadde flyttet eller flyktet til utlandet, blitt rammet av sykdom eller mistet livet på østfronten som frontkjempere. Et annet formildende punkt var alder. I et tilfelle berettes det om en ung jente fra Søgne som begeistret kom hjem til sine foreldre og fortalte at hun var blitt medlem av en eller annen forening. Hun kunne ikke helt redegjøre for hvilken forening det var, men det gikk etter hvert opp for omgivelsene at det måtte være en eller annen NS-organisasjon. Dermed måtte foreldrene melde henne ut.I en annen sak ble en 11-12 år gammel jente innbudt av en venninne til en NS-tilstelning med brus og kaker. Under tilstelningen ble hun vervet som medlem av NSUF. Saken ble naturlig nok henlagt etter krigen, men viser hvor langt partiet var villig til å gå for å skaffe nye medlemmer. Problemene med urettmessige rykter som oppstod under okkupasjonen, var også større enn man først hadde trodd. Lokalbefolkningen og hjemmefronten hadde i flere tilfeller lister over personer som en antok var medlem av partiet, men som ved nærmere ettersyn viste seg å ikke være det. De fleste av disse sakene ble henlagt uten forføyning, til tross for at mange sørlandsaviser hadde omtalt dem som NS under fullt navn sommeren/høsten 1945.Som et siste eksempel på politisk landssvik, nevnes angiveri av utenlandske krigsfanger. En «mindre begavet» fra Byglandsfjord hadde sammen med en bekjent meldt to russiske flyktninger til den lokale lensmannen. Resultatet var at russerne ble pågrepet, og senere skutt. I denne og liknende saker der nordmenn hadde forvoldt skade mot utenlandske fanger, ble flere av sakene henlagt, noe Bentsen omtaler som «nasjonalt juridisk sneversyn».For mange tusen sørlendinger var arbeid på tyske anlegg langs kysten en kjærkommen inntekt i en vanskelig tid. Det gjaldt både for større firmaer, selvstendig næringsdrivende og underordnede arbeidere. Noen oppsøkte egenhendig tyske myndigheter for å få arbeid, andre ble utsatt for «press» for å utføre tjenester til fordel for okkupanten. Etter hvert som tiden gikk, ble flere av sakene mot økonomisk landssvik henlagt. Det ga tvilsomme utslag. En handelsmann i Bygland fikk inndratt 7.300 kroner i 1946 etter å ha solgt et mindre parti frukt til noen tyskere under krigen. Kristiansand Jernbetong hadde på sin side oppført tyske militærinstallasjoner for nærmere 20 millioner langs kysten, men fikk saken henlagt etter at den kom opp i 1949. Et rettferdig oppgjør?Morten Bentsen konkluderer i sin undersøkelse med at bestemmelsene i landsvikordningen ble tolket og praktisert forskjellig på ulike steder og til ulik tid, og slår dermed nye sprekker i myten om «det rettferdige oppgjør». Når det er sagt, hadde det selvfølgelig vært ønskelig med en undersøkelse som dekket hele Agder, og ikke bare Kristiansand-Setesdal, men det kan vel komme i neste omgang. Avslutningsvis må det nevnes at artikkelsamlingen til Dahl/Sørensen dekker mye mer og langt videre enn det som er nevnt ovenfor. For dem som ønsker å fordype seg ytterligere i tematikken omkring «NS og rettsoppgjøret», er boken nå kommet i handelen.