Den ytre handlingen er at disse søstrene føder på samme tid. Den eldste får en velskapt gutt, den yngste føder en dødfødt pike. Begge hendelsene fører de to i hver sin mentale retning: Den yngste utvikler en nevrose som utmynter seg i en sykelig trang til å berøre og ta vare på søsterens barn. Den eldste søsteren utvikler, naturlig nok, en angst, men en angst som går langt utover de daglige, konkrete fakta.
Bit for bit viser regissør/manusforfatter Hobert at alle deres nåværende handlinger og reaksjoner kan tilbakeføres til barndommen, til forholdet mellom deres foreldre og deres mor som begikk selvmord da de var barn. Med andre ord: Deres bevegelser av i dag har begynt i barndommen.
Det er en film som er som hogd ut av dagens virkelighet: Stressede mennesker, travle hverdager, leting etter ny leilighet, mobiltelefon— og bilavhengighet. Det er en film om to søstres kjærlighet og frykt for hverandre. Samtidig utvides dette universet og forteller noen vesentligheter om at vi er avhengige av hverandre, vi trenger hverandre, vi bør ikke frykte og motarbeide hverandre, i stedet trøste og hjelpe hverandre. Men for å gjøre det, sier filmen, må vi være sanne mot hverandre. Og det må en dyp konflikt til før en sannhet fra barndommens deres kommer for en dag. Og da: Forsoning.
Richard Hobert står stødig på egne ben og kaster lang skygge. Men det skal ikke underslås at han er en elev av Ingmar Bergman, bevisst eller ubevisst: Han bruker ofte nærbilder av ansikters reaksjoner. Han benytter tablåer og symboler for å tydeliggjøre forhold, situasjoner, stemninger. Dialogener fyldige, likevel fortelles det viktigste visuelt.
Ett minus: Enkelte scener hadde fungert langt bedre om de hadde vært helt lydløse, eller kanskje akkompagnert av et enslig piano. I stedet bruker Hobert en mengde fioliner og en påtrengende panfløyte. Skuespillerne spiller med og mot hverandre som en perfekt strykekvartett. Fasit: En film som tar sitt tema alvorlig og sitt publikum på alvor.
KNUT HOLT
Harrys døtre
Sverige 2005
Regi og manus: Richard Hobert
Musikk: Zbigniew Preisner
Skuespillere: Lena Endre, Amanda Ooms, Jørgen Langhelle, Peter Gardiner