Ny norsk dramatikk får sjelden stor oppmerksomhet. Bare unntaksvis blir den prioritert av institusjonsteatrene, og enda sjeldnere av forlagene. Nå foreligger tre av arendalitten Finn Iunkers skuespill i bokform. En aldri så liten begivenhet, altså.
Iunker har vært dramatiker i ti år, men har stort sett måttet søke utenlands for å få stykkene sine iscenesatt. Det er bare friteatergrupper som BIT-Teatergarasjen i Bergen og Black Box i Oslo som har vist aktiv interesse for ham her til lands. På kontinentet — først og fremst i Belgia, Nederland, Tyskland og Portugal - er han derimot blitt møtt med entusiasme og nysgjerrighet.
Tre skuespill inneholder to dramaer der Iunker, med to av Evripides tragedier som forelegg, skriver i forlengelsen av det antikke greske drama: Ifigeneia og Helena. Begge er opprinnelig skrevet på engelsk og ble i fjor utgitt av Black Box, der også den flamske oversettelsen var med. Iunker har altså nå gjendiktet seg selv til morsmålet og dermed fratatt norske teatre én av unnskyldningene for å la være å sette dem opp. De er dessuten allerede kvalitetsstemplet ved at Iunker tidligere i år ble innstilt som den norske kandidaten til Nordisk dramatikerpris.
Begge disse stykkene handler på hvert sitt vis om trojanerkrigen. I det første møter vi den greske hæren, ledet av Agamemnon, på vei til Troja for å erobre tilbake den skjønne Helena som er blitt bortrøvet av prins Paris. Agamemnon har imidlertid fornærmet gudinnen Artemis, som forlanger at han skal ofre datteren Ifigeneia for at hæren skal få seilvind til Troja. Dilemmaene står i kø i denne tragedien, og Iunker - som i og for seg følger det antikke forelegget - presenterer disse i et moderne språk og i en aktualiserende form. Alle, unntatt Ifigeneia, har skjulte motiver. Dette dreier det seg om, og om krigens vilkårlighet som blir stilt til skue på en måte som setter leserne/publikum i en tilstand av lattermild refleksjon.
Svært effektivt er det at Iunker lar Ifigeneia bli fulgt av Helena, der krigens stupiditet til fulle blir avslørt. Det er gått ni år siden den greske hæren startet sitt angrep på Troja, og aktørene har nå på det nærmeste glemt hva de kriger for - og så viser det seg ovenikjøpet at den skjønne Helena aldri har vært i Troja! Gode råd er nå svært dyre: Hvordan få avsluttet fadesen med æren i behold?
Det er nesten umulig å ikke se parallellen til vårt høyst nærværende irakiske Troja.
Det tredje stykket, Play Alter Native, er ikke mindre politisk aktuelt. Det tar utgangspunkt i en persisk fortelling om ei forgiftet elv. Historien som setter dramaet i gang, blir presentert slik i stykkets prolog: «Gjennom et kongerike rant en elv som en dag ble forgiftet. De som drakk av den, ble gale, men kongen drakk av sin egen elv og forble normal. Kollektivt gale mente de kongen var gal og krevde ham avsatt. Da gikk kongen ned til elva, drakk av den og ble gal, slik at alt kunne falle tilbake til det normale».
Det er et sterkt eksperimentelt teaterstykke der rollene er ubestemte og samlet under kollektivbetegnelser som «ÉN» og «IDIOTENE». Iunker legger dessuten opp til at forholdet mellom skuespillere og roller er flytende: «I stykket er ÉN enhver av gruppen av aktører». Dermed blir stykket demonstrativt teatralt, og det blir konfliktstoffet, og det allegoriske potensialet, som kommer i fokus - ikke det psykologiske spillet. Den miljø- og krigsproblematikken (en nødvendig problemforenkling i et bokanmeldelsesformat som dette) som ligger under det hele, blir dessuten tydeliggjort i et tilstrebet naivt språk (ved en oppsetning i Lisboa tidligere i år ble det brukt barn i mange av rollene).
Finn Iunker er en dramatiker som (re)presenterer et alternativ til det meste av det som spilles på norske teaterscener i dag. Han er sørlending. Sørlandet har et eget teater. Dette teateret har en ny teatersjef. Tar du hintet, Alex Scherpf?
Oddbjørn Johannessen
BOK
Tre skuespill
Forfatter: Finn Iunker
Forlag: Cappelen