Gutter er gutterBrit. 2002 Regi: Chris og Paul Weitz Etter Nick Hornbys roman «About a Boy» Skuespillere: Hugh Grant, Nicholas Hoult, Toni Collette, Rachel Weisz, Victoria Smurfit.Som i «High Fidelity», en annen filmatisering av en Nick Hornby-roman, er også denne en treffsikker spidding av en moderne mann, likevel med stor underholdningsverdi. Samtidig med en utvikling i seg, en utvikling som underveis får sagt oss noen vesentligheter. Ikke nødvendigvis store, allmenngyldige klokskaper, men noen vesentligheter om moderne liv, om forhold mellom mennesker, om ansvar kontra lettlivethet, om det å bry seg kontra egotripper og kynisme. Dypest sett er dette om en kynisk, umoden, tålig ung mann som faktisk blir opplært til å tenke og handle som et voksent individ av en 12-årig gutt. Utmyntet slik: Den 38-årige Will, som anser seg selv for å være svært hipp og kul, trenger ikke å knokle til det daglige brød. Han skummer fløten av sin avdøde fars slagermelodier, der først og fremt en populær julemelodi på linje med «White Christmas». Hans kjæreste og mest omfattende og tidkrevende beskjeftigelse er å sjekke opp damer. Damer som han dropper etter kort tid. Han nyter dem som en drink, nærmest.Så oppdager han et nytt jaktområde: Enslige foreldres forening. Samtlige medlemmer er enslige mødre. I sin glatte, bevisste kynisme regner Will ut at alle de enslige mødrene er seksuelt sultne, de ser på mannen som i de fleste tilfeller har forlatt dem, som selve Drittsekken. Og, tror Will, med tid og stunder er det de som kommer til å droppe ham. Så slipper han den plagen. Med andre ord: Han omgjør seg selv til enslig far og oppsøker foreningen. Han har bare ikke regnet med Marcus. En tolvårig sønn til en depressiv kvinne. Marcus langt på vei gjennomskuer Will, samtidig ser Marcus på ham som en frelser og en støtte, en nøkkel og et nøkkehull. Som berørt: Filmen er treffsikker. Den spidder en rekke sider ved selve Mannen. Mannens vesen, hans tenkemåte, hans reaksjonsmønstre, hans løgner, hans fluktveier. (Tro meg, Broder, ens egne negative/destruktive sider blir anskueliggjort så en føler mentale kviser klemmes ut!!) Men det er snakk om en overflateberøring her. Det er ingen dyp film, ingen film som snitter ned i sosiologiske og psykologiske lag. Men: Den berører og risper og snitter, og den poengterte og treffsikre måten den gjør det på, skaper frydefulle gisp av gjenkjennelse i oss. Samtidig som filmens konfrontasjoner, kollisjoner og konflikter har en allmenn appell. Og derfor, medborgere, tar vi dette opuset til oss, vi applauderer og føler oss både sterkt underholdt og vi er blitt litt klokere, litt mer forstående enn da filmen startet. Pussig nok er det brødrene Chris og Paul Weits som står bak regispakene her. Det er ikke akkurat hva en skulle tro ville være det mest opplagte valg ved filmatiseringen av en Nick Hornby-roman (de har blant annet bak seg «American Pie»). Men regien deres er myk og kvikk og fjærlett og den føles å fange inn Nick Hornbys univers på en ubesværet måte, selv om manuset iblant fortoner seg et hakk kjappere og vittigere enn Hornbys roman er.Hugh Grant fyller rollen som Will helt ut hårtuppene, du tror på skikkelsen i all sin første overflatiskhet, og, etter hvert, i sin utvikling. Han kler slike typer, Hugh Grant, og han takler dem på en ytterst form— og stilsikker måte. Som alltid i engelske filmer er støttespillerne av høy karat. De tolker varierende grader av sinne, fortvilelse, lystighet og lyst med balanserte detaljer og kløktig forståelse for de forskjellige personers egenart. En uthevelse ved Nicholas Hoult som tolvåringen som velter hele Wills egosentriske tilværelse. Han kjennes like troverdig som regn i ansiktet!Igjen: Som helhet et innsiktsfull og svært underholdende verk, selv om filmen i seg selv fortoner seg litt smartere, litt glattere, litt kvikkere enn Nick Hornbys roman.Knut Holt