Hans Hansen? Selv navnet er anonymt. Likevel: Vi snakker faktisk om Sørlandets første «moderne» billedhugger, og dermed kan vi også korrigere Gunvald Opstads fremstilling av landsdelens kunsthistorie en smule, når han i bokverket Agder (Gyldendal 1977) hevder at den første var Mathias Skeibrok (1851-1896) fra Lista.

Det var imidlertid lite i Hans Hansens oppvekst som skulle tilsi en karriere som fri kunstner. Han var sønn av en modellsnekker ved jernverket, altså en som laget tremodeller til de relieffene verket utstyrte ovnene sine med — og han gikk som tenåring i lære hos faren.

Verkseier Jacob Aall må ha oppdaget at han var mer enn alminnelig talentfull. I hvert fall ble han i 1841 sendt til Tegneskolen i Christiania på verkets bekostning for få å videre utdannelse hos Johannes Flintoe. Flintoe var mest kjent som landskapsmaler, men han hadde også tegnet ovnsmodeller for Bærums Verk. Han var dessuten en gammel bekjent av Jacob Aall.

Og Flintoe var svært fornøyd med sin elev. I flere brev til den gamle verkseieren gir han klart uttrykk for det. Han ser også at gutten har evner som går utover det som er nødvendig for å bli en dyktig modellsnekker, og han stimulerer Hans Hansen til å prøve seg på fri skulpturering.

Den «populære» fremstillingen av Hans Hansens liv og virke, i de få kildene der han i det hele tatt er omtalt, går på at han var en relativt ubetydelig senklassisist som levde et heller bedrøvelig liv preget av underernæring og fattigdom, og at han døde av sult vel 37 år gammel etter å ha levert fra seg noen få og kunstnerisk uinteressante antikk-imiterende plastiske arbeider. Punktum.

Produktiv

Det er en presentasjon som både trenger utfylling og korreksjon. Han var, i betraktning av at han ikke fikk noe langt liv, en svært produktiv kunstner - og samtidskritikken var jevnt over positiv. Kunsthistorikeren Sigurd Willoch hevder at han var den mest omtalte billedhuggeren i samtiden. Det må da selvsagt føyes til at konkurransen ikke var overveldende. I tillegg til Hansen besto norsk billedhuggerkunst i Hans Hansens levetid ellers av to personer: Christopher Borch (den ansvarlige for Stortings-løvene) og Julius Middelthun (som bl.a. ble Mathias Skeibroks og Gustav Vigelands lærer).

1845 ble Hans Hansens gjennombruddsår som kunstner. I løpet av dette og det påfølgende året laget han en rekke portrettbyster. Best kjent er det portrettet av Henrik Wergeland som ble brukt som modell for den jernbysten som fremdeles pryder dikterens grav. Wergeland kalte ham «et stort opklekket talent», og Hansen satt dag etter dag ved hans sykeseng og modellerte.

Det var forresten en annen sørlending som hadde anbefalt ham, nemlig Adolph Tidemand.

Ellers portretterte han en rekke kjente personer fra kultur- og samfunnsliv disse to årene: A. M. Schweigaard, Ingeborg M. Wedel-Jarlsberg, J. S. Welhaven, Cathrine T. A. Wergeland (Oscar Wergelands hustru) og Hans Gude. Han laget dessuten en statuett i helfigur av P. Chr. Asbjørnsen. Et humoristisk arbeid som gikk under kjælenavnet «Gipsbjørnsen». Den ble støpt i et relativt høyt opplag, og Asbjørnsen ga den selv som souvenir til flere av vennene sine, bl.a. til Jørgen Moe.

Så fikk Hansen stipend. Hele 500 riksdaler fikk han - nok til et treårig opphold ved Akademiet i København. Dit reiste han høsten 1846 for å bli elev av H. W. Bissen, den store Bertel Thorvaldsens mest berømte elev. Torvaldsen selv var død to år tidligere, men hans ånd svevde fortsatt over atelierene. I København kom Hansen inn i en krets av danske kunstnere som han holdt kontakt med resten av livet.

Kunstnernes Mekka i første del av 1800-tallet var Roma. Rundt midten av århundret dro imidlertid malerne til Düsseldorf og ble romantikere, mens billedhuggerne holdt fast ved Roma og fortsatte å være klassisister. En svært forenklet fremstilling, selvsagt - men i grove trekk likevel i samsvar med de faktiske forhold.

Pengemangel

Hansen ville også til Roma, men i 1850 var statsstipendet brukt opp, og han var blakk. Da kom kong Oscar I ham til hjelp. I hvert fall måtte kunstneren selv oppfatte det slik, da han ble invitert til Stockholm for å portrettere den kongelige familie. Så vel kongen selv, som dronning Josefina ble foreviget av Hans Hansen. Det ble også kronprins Karl (den senere kong Karl XV), hans gemalinne Lovisa og hans bror prins Gustaf. Alle disse bystene befinner seg ved svenske slott (tre av dem i Stockholms slott) og representerer i dag faktisk den største samlingen eksisterende Hansen-arbeider.

I og med at det ypperste materialet for billedhuggerne den gangen var marmor, som var svært dyrt, ble det til at Hansens som oftest skrantne økonomi ikke tillot annet materiale enn gips. Og det er jo ikke videre holdbart, så en del av Hansens produksjon er dessverre gått tapt for ettertiden.

Det kongelige oppdraget i Stockholm satte Hansen i stand til å nå sitt mål: Roma. Og der ble han til han vendte hjem til Norge sommeren 1858 for å tiltre stillingen som Norges første skulpturlærer ved Christiania Tegneskole. Da hadde han imidlertid vært alvorlig syk et par år, så han fikk ikke fungere i stillingen mer enn noen måneder. Han døde i desember samme år. Stillingen ble så overtatt av kollegaen Christopher Borch, og deretter av Julius Middelthun.

Hansens viktigste arbeider ble til i Roma-tiden. Det er ikke plass til å nevne alle her, men kjempestatuen av den greske dikteren Homer, som ble ferdig i 1855, regnet han nok selv som sitt hovedarbeid. Den befinner seg i dag i Nasjonalgalleriet.

Barneskulpturer

Der er også det arbeidet som mange nok vil mene er hans beste, Gutten med kjepphesten (1853). Den representerte et nytt motiv, som han skulle jobbe en god del med: Barn i lek. Emil Tidemand (maleren Adolphs bror), som hadde stor tro på Hansen, introduserte i Morgenbladet begrepet genreskulptur med utgangspunkt i Hansens barneportretter, noe som medførte en lang kunstdebatt i hovedstadens aviser. I 1850-årene foregikk det heftige rivninger i spaltene, både mellom ortodokse og moderne klassisister - og mellom klassisister og nasjonalromantikere. I flere av tilfellene startet debatten med utgangspunkt i et Hansen-arbeid. I en sterkt polemisk anmeldelse svingte den unge Bjørnstjerne Bjørnson pisken over Hansens Homer-statue, som han mente var blitt en gammel krøbling og ikke en åndelig førerskikkelse. Det kan se ut som om det var det overraskende realistiske ved statuen Bjørnson mislikte.

Hans Hansen laget flere barneskulpturer, men det ser dessverre ut som om de er gått tapt. En av dem ble knust under en flytting ved Nasjonalgalleriet, mens de resterende havnet i private hjem. En av disse, Badende gutt, endte faktisk i Kristiansand - hos handelsborger og skipsmegler Carl F. C. Ullitz i Markens gate 14 i Kristiansand. Kanskje den eksisterer fremdeles?

Har Hans Hansen så fått sin rettmessige plass i norsk kunsthistorie? Kanskje det beste svaret er gitt av Emil Tidemand i Morgenbladet 4. januar 1859: «Omfanget og Beskaffenheden af hans Kunstnertalent ({hellip}) vilde kun en længere Virkebane end den, der dessværre var ham tildelt, have bragt for Dagen.»

At han var svært talentfull, er det ingen tvil om. Kanskje den mest talentfulle billedhuggeren i sin generasjon. På et par punkter var han også en pioner. Han var altså landets første skulpturlærer, og hans portrett av Ingeborg M. Wedel-Jarlsberg er blitt omtalt som den første norske kvinnebyste. Han fortjener i hvert fall å bli husket - også som Sørlandets første billedhugger.

Oddbjørn Johannessen