Fay Weldon:
Store jenter gråter ikke
Oversatt av Nina Aspen
Gyldendal 1999
Den siste romanen til Fay Weldon er akkurat passelig overfladisk underholdende til å kunne leses mens en venter på buss eller tog og trenger litt oppmerksomhet rettet mot klokka og litt mot forbipasserende. "Store jenter gråter ikke" er en slags historisk fremstilling av feminismen slik den var på 70-tallet i London, med en snei innom 80-tallet, for så å ende opp på det kommersielle 90-tallet. Den historiske sveipen kan forstås som Weldons forsøk på å skrive den moderne etterkrigsfeminismens historie. Men det blir bare en tabloidisert variant av den. Og var denne boken skrevet av en mann, ville den avstedkommet avskyreaksjoner. Men fordi den er skrevet av nettopp Weldon, får den passere som autorisert feminisme. Hvilket den langt fra er. Til det mangler romanen verdighets-dimensjonen. Både kvinner og menn i denne boka er skildret som karikaturer, som tullebukker og selviske troll. Weldon gjør heller ingen forsøk på å gå i dybden på personenes standpunkt, tenkemåte, eller følelsesliv. Alle skildres som var de deltagere i en sirkusforestilling eller fektekamp. Forfatteren har ingen medfølelse med noen, men latterliggjør både det feministiske prosjekt og dets mannlige motstand. Ingen mennesker i Weldons univers fremstår med verdighet og ære. Alle blir klovner, både på 70-tallet og nå. Men bedre er denne boken enn Weldons to siste, som kun er for såperomaner å regne. Denne er i det minste underholdende, men altså på de omtale menneskenes bekostning. Fordi Weldon er en dyktig skribent, blir suppen hun serverer likevel leseverdig. Det var ikke hennes to foregående romaner. Når denne hever seg over dem, er det antagelig fordi denne siste romanen dreier seg om vår egen verden, vår tid og våre alles erfaringer, enten på den ene eller den andre siden av likestillingskampen. Som rammefortelling har Weldon valgt en kvinnegruppe (som snakker i slagord) som starter et forlag med flat eierstruktur. Boka ender, som den må, med kommersialisme, oppkjøp og farvel til den flate strukturen. Som kronen på verket lar Weldon oppkjøperen være en kvinne med skakkjørt følelsesliv. Budskapet er at kvinner er like "jævlige" som menn, og at penger bestemmer alt. Penger tjener sikkert Weldon på denne boka også. Valerie Kubens(May 10 1999 12:04)