Kristiansand: Hvis festivalens deltakere og debattanter ikke skulle finne svar på de vanskelige spørsmålene, er det liten grunn til å fortvile. Debattene, meningsutvekslingene, prosessene er trolig viktigere enn en eventuell fasit.

Allerede i går inviterte de til en ekstradebatt om vi er inne i en utvikling «Fra bedehusland til satan city». I dag er hovedtemaet «avkristning av Norge» — med spennende og kompetente deltakere.

Selv Statistisk Sentralbyrå som ellers har tall på det meste, blir svar skyldig. De har ingen statistikk over kristelighet. Hva skal man så legge til grunn for å måle en eventuell avkristning? Kriminal- eller skilsmissestatistikken? Likningsmyndighetenes syn på skattemoralen eller NHOs anslag over svart arbeid?

Eller kanskje medlemstallene i Kirken?

Vrient

De har vist synkende tendens de senere år, men i mange av landets frikirkelige samfunn er veksten betydelig. Mangfoldet øker. At hver tiende nordmann er medlem av tros- eller livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, peker ikke uten videre i retning avkristning.

Studentprest Helge Smemo (36) på Høgskolen i Agder syns også det er vrient. Han samtaler gjerne om tro og samfunn, men understreker at han ikke har bastante svar på kompliserte sammenhenger.

— For hva i all verden er avkristning, og hvordan skal man måle den? Spør Smemo.

— Men endetiden, da, nærmer vi oss den, slik noen bekymrede hevder?

Store øyne under små brilleglass.

— Det kan jeg ikke svare på. Ingen andre heller. Men ulike tegn har til alle tider vært tolket i den retning. Disiplene snakket om endetiden, Svartedauen var et tegn, 2. verdenskrig også. Jeg tror vi er like nær endetiden som disiplene var. Det kan være i morgen eller om noen tusen år {ndash} det har aldri opptatt meg sterkt.

Bedre enn sitt rykte

— Men det går på stumpene løs, Smemo, folk blir bare verre og verre?

— Jeg er ikke så sikker på det heller. Mennesker flest er bedre enn sitt rykte. Jeg tror avkristningen er en myte. Men folks utfoldelse av tro og kristenliv er kanskje litt annerledes enn i tidligere tider. Gudstjenestebesøkene er fallende, men antall konfirmanter øker. Fortsatt er fire av fem nordmenn medlemmer av Kirken, i tillegg kommet et mangfold av frimenigheter og trossamfunn. Jeg kan nok se at ting har forandret seg hos menneskene, men jeg tror det er mest utenpå, minst inni.

— I min barndom var søndagsklesvask og fortapelse tilnærmet synonyme begreper - selv de ugudeligste holdt fingrene fra klesklypene?

— Jeg er ikke sikker på at dette har med religiøsitet å gjøre. Menneskene er blitt friere. Ikke lenger så opptatt av hva naboen synes og mener. Jeg klipper ikke plenen på søndager, men jeg griper heller ikke inn om naboen skulle gjøre det. Utfordringen for meg er ikke å være enig med deg, den er snarere at vi to må bli flinkere til å være uenige. Det handler om respekt og toleranse. En viktig kristen dyd er å respektere de som tror og mener noe annerledes enn meg.

— Også de som brenner Bibelen og har sex på Quart?

— Jeg vil ikke mene noe i det offentlige rom om slike spesifikke begivenheter. Men jeg er glad for å leve i et land med ytringsfrihet, det er en rett jeg varmt forsvarer.

Han er glad for den økende respekten for et større mangfold. Folk flest er ikke lenger så opptatt av om naboen gjør sånn eller slik.

Religiøst vesen

— Før var det mer enten pub eller bedehus. Den båstenkningen er borte, men det betyr ikke at folk er blitt verken mer eller mindre religiøse. Men jeg tror at mennesket er et grunnleggende og uhelbredelig religiøst vesen. Det fins knapt en sivilisasjon uten religiøse ritualer og ytringer i en eller annen form. Behovet ligger dypt forankret. Men hvordan mennesker dekker behovet, endrer seg nok. At de i litt mindre grad søker det dekket i kirken, betyr på ingen måte at Norge er i ferd med å avkristnes.

Smemo (jada, han er barnebarn av Agder-biskop 1946-51 Johannes Smemo) kom til Kristiansand i fjor. Vikarierte som halv studentprest og halv fengselsprest. Nå er han fast studentprest i full stilling.

— Dine fem år som fengselsprest, lærte de deg noe om moderne menneskers tro eller mangel på tro bak et ellers barskt ytre?

— Jeg møtte mange barske gutter som lengtet hjem til mamma. Som for første gang, kanskje, opplevde at det ble stilt krav til dem. Og jeg opplevde i kriser, ved ulykker eller dødsfall, at det var presten de primært søkte til. Ikke legen, psykologen eller kriseteamet. Og når folk i en krise trenger et rom å samles i, ja da tyr de ofte til kirkerommet. Det forteller meg noe om menneskers åndelige behov. Nesten alle mennesker gjør seg tanker om liv og død og om at det finnes en gud i en eller annen form. Jeg har som prest ytterst sjelden blitt møtt med skepsis eller fiendtlighet. Både presten som individ og kirken som institusjon har en sterk posisjon og stor troverdighet i Norges befolkning.

Kirkens utfordring

— Selv om den ikke lever helt som for femti år siden?

— Det skal vi da være glade for! Vi lever jo i dag, ikke for femti år siden. Uttrykkene i den kristne formidling har alltid endret seg. Kirkens utfordring er å møte folk på en ny måte med det gamle budskapet. Jeg syns det er grunn til å minne om at titusenvis av mennesker går i kirke hver søndag {ndash} kanskje langt flere enn dem som går på fotballkamp. Hvis folk ikke kommer til kirken, må kirken komme til folk. Da semesteret startet på HiA nylig, hadde vi gudstjeneste på plenen utenfor. Ting er i endring, også kirke og kirkegjengere.

Smemo synes forfall - moralsk eller religiøst - er et håpløst ord. Forfall fra hva, spør han retorisk.

— Hvis folk ser søndagsklesvask og tenker forfall, da er det ikke kristendom og tro vi snakker om. Det er verd å merke seg at Jesus var lite opptatt av slike ytre ting. Skal vi snakke moral, burde vi se på skattesnusk, lisensunndragelse, løgn og fanteri og alle disse hverdagens fristelser vi utsettes for. Utviklingen lar seg neppe tallfeste, og jeg er ikke overbevist om at alt var bedre før. Tvert imot synes jeg det er grunn til å minne om at uhyre mange mennesker gjør mye bra for andre. Jeg har ingen tro på at vi går like lukt til..., sier Smemo og bråstopper.

Bedre mennesker

— Vi har funnet olje og er blitt verdens rikeste mennesker. Er vi blitt bedre mennesker også?

— Vi har i alle fall fått muligheten til å bli bedre mennesker, bedre medmennesker. Vi har økonomisk evne til å hjelpe andre, i eget eller andre land. Vi har tid og helse til å ta et tak for andre. Vi bør i det minste ta utfordringen og prøve å bli bedre mennesker. Mye er betrodd oss, derfor kreves det mye av oss. Vi har et betydelig ansvar for resten av verden. I noen grad tar vi det ansvaret gjennom uhjelpen vår. Bibelen snakker om å gi tiende - det ville virkelig monnet med vår rikdom, sier Helge Smemo.