Det er et dristig foretakende, å prøve å skape en film av samme, eller bedre, substans og valør enn den opprinnelige suksessen.
Brødrene Coen (blant annet «Fargo» og «O' Brother, Where Art' Thou?») gjør det eneste rette: De beholder grunnmønsteret, men skaper resten i sitt eget bilde.
De overfører handlingen til USA i våre dager, med alt hva det inneholder av moderne typer, moderne språk/sjargong, moderne konstellasjoner hvor moderne konflikter kan oppstå.
Det dreier seg om en eksentrisk professor (Tom Hanks), som bak sin snobbete, snirklete, akademiske væremåte, har en meget skurkaktig sjel og en råtten karakter.
Han leier et værelse av en ferm og nysgjerrig, farget enkefrue (Irma P. Hall).
Professoren leier også kjelleren for sitt musikalske ensemble. De spiller rokokkomusikk, kan han fortelle.
Planen er imidlertid langt fra livsfjern musikk: Ensemblet akter å grave en tunnel fra kjelleren til et rom med en safe i. Safen inneholder penger fra et båt-casino.
De hadde bare ikke gjort regning med enkefruens nysgjerrighet og «hjelpsomhet»{hellip}
Filmen er passe velavkjølt og meget velberegnet i sin oppbygging og i sine utporsjoneringer.
Humoren er enten velplasserte øksehugg av ironi, eller den er klovneri nær det sirkusaktige.
Tom Hanks overspiller praktfullt i sin blanding av nedtøflet intellektuell og kaldblodig skurk.
Men den som stjeler showet og jublende innkasserer de flotteste poengene og de beste scenene, er Irma P. Hall som selve den ferme nysgjerrighet, legemliggjort i enkefruen som tar inn losjerende.
Sum: Vittig, velturnert gjenfortelling av en gammel suksess.
Karakter: 5
Knut Holt
The Ladykillers
USA 2004
Regi: Joel Coen, Ethan Coen.
Manus: Joel Coen, Ethan Coen etter filmen «The Ladykillers» fra 1955. Skuespillere: Tom Hanks, Marlon Wayans, Irma P. Hall, J.K. Simmons, Tzi Ma, Ryan Hurst.