Vilhelm Krag hadde ikke hørt om «branding» og merkevarebygging. I hans verden fantes ikke PR— og reklamekonsulenter med rare navn som Dinamo, Recommended og Brandhouse. Heller ikke PR-guruer som pretenderte å være forfattere som skrev liksom-bøker om Ona Fyr - eller Oksø for den saks skyld.Nei, Vilhelm Krag suget et av Norges beste merkevarenavn av eget bryst. Navnet og begrepet «Sørlandet» har vært vår beste «kommunikasjonsplattform» - for å bruke bransjens eget stammespråk - i over 100 år. Slitesterkt og enkelt. Men fylt med assosiasjoner og stereotypier som etter hvert er blitt gammelmodige.Treenigheten «Sørlandet», fiskeren Markus og Amaldus Nielsens Morgen i Ny-Hellesund har skapt et bakteppe for nordmenns oppfatning av oss sørlendinger: Småfilosofiske grensende til det enfoldige, bedehuskultur og smeigedager i nostalgiske uthavner.Litt vanskelig å selge inn mot Quart-generasjonens decibel-kultur eller barnefamilier som tråler landet rundt på jakt etter opplevelsesferier for de små. Da duger ikke Dansen på Uvår til trekkspillmusikk på Bragdøya.Da er tiden inne for å hyre inn konsulenter som kan «branding» og bygge «kommunikasjonsplattformer» og slagord som gir «pay-off». Da er tiden inne for «kommunikasjonshuset» Dinamo, som har en visjon om «å forandre verden gjennom å få det verdifulle til å stråle sterkere».Nei, det er ikke biskop Olav Skjeveslands motto, men et profant selskap som presenterer seg med en nærmest guddommelig evne til kommunikasjon: «Hvis ikke vi skal kunne forandre verden - hvem skal gjøre det da?» (Dinamos visjon og verdier). Tja, vi kunne kanskje tenkt oss at Vårherre, Al Qaida, president Bush eller fredsbevegelsen var i stand til det samme.Og da er tiden inne for Kristiansand kommune til å engasjere kommunikasjons-magikerne til å hjelpe dem «med å slå i hjel noen myter og skape et bredere og mer sannferdig inntrykk av byen overfor omverdenen», for å sitere Dinamos kreative leder. Han innkalte til dugnad for å hjelpe kristiansanderne med å finne fram til byens sjel. Et halvt tusen personer er blitt intervjuet. Ti fokusgrupper er blitt spurt. Det er tale om å sy sammen et slagord - en setning, et begrep som «kristiansandere flest kan stå inne for, et slitesterkt begrep som tåler tidens tann. Begrepet skal ikke bare være dekkende for folk flest. Det skal også være forståelig. Samtidig skal det bygges på stolthet og slik sett gjøre noe med byens selvfølelse». (Fædrelandsvennen 28.4.04).Og med denne målsømmen sender kommunikasjonsfirmaet som vil endre verden ut følgende kreasjon på Markensgatens catwalk: «Ja. Vi er kanskje litt bortskjemte». Kanskje litt bortskjemte? Smak på ordene. Og smatt på setningen. Sannferdig? Slår i hjel myter? Slitesterkt? Forståelig? Styrker selvfølelsen? De kunne like gjerne ha sagt at: Ja, vi er kanskje litt flade i haue.Så det er dette de har evnet å gripe av Kristiansands sjel etter å ha intervjuet et halvt tusen kristiansandere og foretatt dypdykk i byens sosiologi, til en klekkelig timepris.Vil de ha folk rundt oss til å befeste myten om at vi er flade i haue, som lar oss markedsføre med et åndsfattig slagord?Det er lett - og kanskje litt lettvint - å raljere over kreative PR-byråers og kommunikasjonseksperters kreasjoner. For de vil hevde at det ligger et betydelig arbeid bak «visjonene», «plattformen» og «totalproduktet». Men til syvende og sist ender det opp med et ord eller et begrep som skal formidle et budskap. Det er dette som skal kommuniseres og oppfattes. Og det er dette de må dømmes på.Og jeg tillater meg å raljere, fordi vi har en lang rekke eksempler på at bedrifter har betalt sekssifrede beløp til «kreative» byråer for å produsere ubrukelige merkevarenavn. Statens Vegvesen fikk ny ham, og noen kreative konsulenter havnet på Mesta - som rimer på besta og inviterer ondskapsfulle rimsmeder til å utløse kreativ ironi.Hvor mange millioner Agder Energi har brukt for å bygge opp merkevareprofilen LOS, kan vi bare gjette. Men jeg vil tro at fortsatt har mange av Agder Energis kunder problemer med å oppfatte at LOS er et selskap under Agder Energi. Agder Energi var og er et av landsdelens sterkeste merkenavn. Hvorfor var det nødvendig å skusle det bort som et kjent og trygt begrep i forhold til kundene? Og da Kanal 24 ble etablert (daværende Kanal 4), hadde styret en halvtime på seg til å finne et nytt navn på kanalen, da Brønnøysundregisteret ikke godtok det opprinnelige forslaget Nye P4. Seks personer rundt et bord klarte i løpet av halvtimen å skape det som ble den nye radiokanalens merkenavn. En prosess som et PR-firma trolig ville ha fakturert et millionbeløp for.I torsdagens avis kommenterer biskop Olav Skjevesland forslaget til slagord for Kristiansand og sier at dette kunne bispekontoret ha gjort bedre på to døgn - «vi er gode på budskap». For en gangs skyld er jeg enig med biskopen. For når Dinamo taler om guddommelige kommunikasjonsevner, må Kirken være en verdig konkurrent.Og jeg lar utfordringen gå videre til styringsgruppen. La Herrens herolder prøve seg og la honoraret gå som gave til Kirkens Bymisjon, hvor man så definitivt ikke er bortskjemte, verken med verdslig gods og gull eller misunnelsesverdige levekår. For når den nye PR-stunten for Kristiansand er dresset opp og skal vise seg for folket, bør det ikke stå et barn på Markensgate og rope: «Men han har jo ikke klær på seg!». Eller tror PR-skredderne at vi er flade i haue? Illustrasjon arkiv: Mike tombs