Ordet "helstøpt" må være det mest passende på denne oppsetningen av Don Giovanni. Det er en lykke å oppleve en i alle ledd så godt gjennomført forestilling som dette. Her er ingenting overlatt til tilfeldigheter. Alt er nøye innstudert og uttenkt, fra den minste tone til den største bevegelse, fra de sarteste resitativer til de boblende ensembler og korpartier. Og det er forførende skjønt alt sammen. Den største forføreren i så måte er altså ikke Don Giovanni, men Wolfgang Amadeus Mozart selv.

Regissør Miller har latt menneskene i sine kostymer være det viktigste på scenen. Ellers er den et svart rom med en masse åpninger, ikke dører (takk og pris), ut i mørket bak, et mørke som kan være festsal eller bare det store intet. Konsentrasjonen om selve scenen blir intens. Det er her det foregår. Regien er ytterst sparsommelig. Små bevegelser, ingen store fakter, masseopptrinn så stramt utfoldet at handlingen hele tiden står klart for oss. Tilsynelatende står man rett-opp-og-ned og synger, noe som ofte kritiseres i opera. Men her virker det likevel ikke slik. Her får Mozarts musikk være livgiveren, utøst i de vakreste stemmer, og alt av skuespilleri og bevegelse på scenen tjener bare til å gi musikken rom.

Og så skjer det noe ytterst viktig i orkestergraven. Opp av den stiger vellyd. Intens vellyd. Nok en gang må en bare gi seg over over det utrolige som skjer med Kristiansand Symfoniorkester under Soustrots ledelse. I orkestergraven får det musikalske dramaet utfolde seg. Oppsetningens renhet og enkelhet lar musikken få hoveddelen av tilskuerens oppmerksomhet.

I musikken utfolder sjarmen seg, den forføreriske sjarmen som får kvinnene til å falle for Don Giovanni. Og i musikken lurer sjalusien, der ligger hykleriet, falskeheten blottstilles — godt hjulpet av tekstemaskinen høyt over scenen - en stor fordel for forestillingen.

Kostymenes prakt stjeler heller ikke oppmerksomhet, de uthever, understreker og gir tidsånd til det ellers så tidløse drama om kjærlighet og svik, om libertinerens lykke og undergang, om kvinners elskov og fortvilelse.

Opera Islands fantastiske solistrekke innfrir fullstendig. Unge og lovende, karakteriseres de som. De er i full blomst allerede de aller fleste. Paul Kong i tittelrollen er stø som fjell og kanskje mer insisterende enn sjarmerende i sine elskovstricks. Men stemmen er til å smelte av. Og nesten underlig er det å oppleve en tjener, Leporello, sunget av Vadim Linkovskiy, som nesten overstråler sin herre i stemmeprakt. Med sin diskret utformede komikk blir han hovedrolle så god som noen han også. På spinnesiden tar Maija Kovalevska som Donna Elvira prisen, både med ynde, kraft og skjønnhet i stemmen, og en helt ut suveren beherskelse. Men også resten av laget er rett og slett fantastiske.

Opera Islands eget kor, 20 sangere med svært god skolering og solid innstudering, gjør en kjempejobb. En sitter rett og slett strålende fornøyd og ønsker seg ikke noe annet.

For en glede å høre, å kunne nyte Mozart i tre stive timer og være fullstendig trygg på at alt dette går bra. Det er bare å gratulere med en storartet forestilling.

Anmeldelsen bygger dels på generalprøven, dels på premieren.

Emil Otto Syvertsen

OPERA

**W.A. Mozart:

Don Giovanni**

Opera Island/Opera Sør i Agder Teater

Instruktør/regi: Jonathan Miller

Musikalsk ledelse: Marc Soustrot (senere forestillinger Rolf Gupta)

Premiere i går kveld.