Tekstene får deg til å smile. Til å bli rasende. Til å tenke "Dette kan han umulig mene". Til å tenke at det er helt genialt. Å lese essayene «Ja. Nei. Ja.», «Umuligheten av å leve», og «Det fryktinngydende» er som en følelsesmessig berg— og dalbane, en tekst uten fasit. Tekstene er filosofiske og personlige, og noen er helt på grensen av hva man tåler å tenke. Uforenlige tanker. Hva er sant, hva er usant?
Det er nylig avdøde Sæterbakken som hamrer løs på eksistensielle spørsmål. Han irriterer og berører. Selv slipper han heller ikke unna, og utsetter seg selv for den samme nådeløse selvransakelse som hans romankarakterer ofte gjennomgår. Han ga ut de tre boksinglene i perioden 2009-2011, og nå er de for første gang samlet. I det første essayet "Ja. Nei. Ja" skriver forfatteren om ekteskapet, som han kobler til sjølve skrivingen. Med Sæterbakken-humor, den som en både kan smile av og plutselig bli svært alvorlig av, skildrer han forfatteren som en som stadig gifter seg og skiller seg, og skilsmissen som den beste erfaringen man kan gi et barn. For hva kan vel forberede dem bedre på det virkelige livet der ute?
Han bruker minner. Sitater. Metaforer. Humor. Aller best skriver han om sin manglende evne til å ta livet på alvor, som, skriver han, er nært beslektet med dødsdriften.
Det krever alvor å lese ordene til en som nylig har gått bort, og Sæterbakken gjør det heldigvis ikke lett for den som vil trekke enkle poenger ut av teksten. Mer enn noe annet er dette kanskje et forsøk på å holde motstridende tanker i hodet samtidig, aldri sette seg fast eller falle til ro. Tekstene forvirrer, og man blir ikke helt klok på dem. Men nettopp dét er også styrken i teksten. «Der jeg tenker er det alltid mørkt» er et frodig sted å ta med seg tankene.
