**_SOMMERSHOW

«Drømmeshow»

Av og med Cecilie Steinmann Neess, Jon Niklas Rønning og Ole Morten Aagenæs

Tekstbidrag: Vemund Vik og Trond Hanssen

Regi: Vemund Vik

Musikere: Isa Caroline Holmesland, Helena Maria Falk Botolfsen, Andreas Rødland Haga_**

Energibunten Cecilie Steinmann Neess, eller «Cess» blant venner, har sjenerøst fått lov til å dominere Apotekergårdens «Drømmeshow» som hadde premiere torsdag kveld i Grimstad. Hun har fått lov både av regissør og av sine medspillere. Så ikke at hun «stjeler» showet altså. Ikke bare dominerer hun, men hun briljerer og eksellerer i alt det beste en komiker kan by på.

«Jeg er mye menneske på litt liten plass» sier hun, og er altså showets desidert minste person, likevel tør jeg si: Den største.

«En liten pike – i lave sko» sang Nora Brockstedt i min barndom. Så får jeg høre visen igjen, som nummer tre av 15 nummer i denne forestillingen. Nå heter den «En liten jøde i lave sko». Med glimt i øyet refser Cess den norske hverdagsrasismen. Vi ler og hikster, og erkjenner.

Senere, i «Drømmemann», tar hun fatt i sin egen identitet og bretter ut sin søken etter drømmemannen – men, er han jøde?

Hennes «Drømmesommer» foregår på Gran Canaria hvor det er lov å være harry, og her er utgangspunktet ikke henne selv, men akkurat hva Kari Nordkvinne tillater seg på bortebane. Men også her kommer Cess egen etniske identitet til uttrykk. Strålende, virkelig morsomt, og veldig tankevekkende.

Denne revyen, eller showet, har absolutt en tråd, og den heter Drømmen. Det begynner sjarmerende med våre drømmer i barndommen, og slutter for så vidt også der. Innimellom får vi glimt av så mange slags drømmer, som når Sølje Bergman får kommentert sitt vaksinefrie samfunn, eller når Ole Morten Aagenæs får oppfylt sin drøm om å synge Bollywood-sanger, når Cess utfolder Folkehøyskole-drømmen.

Og så det vidunderlige hvileskjæret når Jon Niklas Rønning erkjenner at manndommens drømmer om pils og kamerater er erstattet av et barn, en sønn, og at det kanskje var den hemmelige drømmen, og at drømmeren faktisk nå endelig er ved målet. Nydelig og sterkt. «Grimstadruss på kanten» spiller rett nok på den sedvanlige Akersgata-oppfatningen av sørlendingen, og det er jo et litt forslitt tema, syns nå jeg. Men her gjøres det med så mye kjærlighet at det vinner over en ihuga sørlendings motforestillinger.