SAKPROSA

Antologi

Red.: Berit Eide Johnsen

Forlag: Høyskoleforlaget

Den viktigste boka som er skrevet om Sørlandet på mange år.

Denne boka kom ut på høstparten i fjorog er en artikkelsamling etter Agderseminaret i 2009. Her forteller historikere og andre om viktige kulturelle utviklingstrekk i landsdelen.

Professor Berit Eide Johnsen avslører hvordan fortidige personer og litterære figurer utsettes for en forflatning, de blir redusert til endimensjonale figurer som deretter lever videre som stereotypier i turistguider, viser og aviser. Vi sitter igjen med en annen sørlending enn den Vilhelm Krag og Gabriel Scott skildret, en person som bygger opp under bildene av den saktmodige og enfoldige sørlendingen. Bildene av sørlendingen og Sørlandet blir forflatet, befestet og videreført av moderne underholdningskultur, skriver Eide Johnsen.

Jan Henrik Munksgaard synliggjør Agders indre kulturgrenser gjennom byggeskikken. Bjørg Seland forteller om den historiske kulturkampen mellom pietistene og de frilynte, og Anne Tone Aanby viser fram historiske kvinner som har hatt makt og myndighet. Rune Røsstad gir en språklig skisse av den historiske utviklingen, og forteller at 45 prosent av barna i Vest-Agder og 41 prosent i Aust-Agder hadde nynorsk som skriftmål fram til 1946. Men det er særlig artikkelen til seniorrådgiver Helge Røed på Agderforskning som løfter denne boka til store høyder. Her gir Røed, så vidt jeg kan bedømme, historiens første grundige analyse av hvorfor Sørlandet ble som det ble, sosialt, økonomisk, religiøst og følgelig politisk. Artikkelen kaller han «Sørlandet – et politisk annerledesland».

Omsider får vi forklaringen på at KrF og Frp står så sterkt her, og hvorfor arbeiderbevegelsen aldri har fått skikkelig fotfeste. Kortversjonen kan oppsummeres i uttrykket som han låner fra nederlenderen Jan Romein: «Loven om forsprangets handikap». Det går ut på at fremskritt på ett område ofte skaper forhold som kan stenge for nye moderniseringsprosesser og ikke gir stimulans til å arbeide for ytterligere fremgang. Resultatet blir at andre overtar den ledende rollen.

«Sørlandet, blant annet på grunn av den nære kontakten med utlandet, ble trukket tidlig inn i moderniseringsprosessene i det norske samfunnet. Dette var til hinder for senere modernisering, noe som førte til at landsdelen kom inn i et sidespor i forhold til hovedtrendene i landets politiske utvikling.», skriver Røed.

Sørlandet var tidligere ute enn andre landsdeler med massepolitikk og politisk mobilisering i form av Lofthusopprør og Thrane-bevegelsen. Partiet Venstre fikk en dominerende posisjon på Sørlandet innen Arbeiderpartiet ble stiftet.

Økonomisk lå Sørlandet langt fremme i seilskutetida, men klarte ikke overgangen til ny teknologi.

Dessuten var vi tidlig ute med religiøse vekkelser, som også motvirket radikalisering. I samme retning virket skipsfarten, der livet om bord fremmet samhold og enhet snarere enn motstand og konflikt. Det sørlandske jordbruket, som besto av små bruk uten evne til å betale leid arbeidskraft, virket i samme retning. Alt dette fremmet samling om Venstre, som siden flyttet over til KrF som følge av kollapsen i Venstre i 1973. Lavkirkeligheten og frikirkeligheten på Sørlandet var del av en moderniseringsprosess som kom i motsetningsforhold til nye faser i samfunnets modernisering: Fremveksten av fagforeninger, likestilling, homofili og det allmenne verdslige kulturlivet, forteller Røed. Dette er grunnen til at sørlendinger er blitt det han kaller «etternølere» og velger partier som KrF og Frp fremfor partiene på venstresiden og Høyre som har stilt seg positive til moderniseringsprosessene.

Gamle konfliktlinjer blir «frosset» og lever videre i partisystemet lenge etter at de konfliktene som skapte dem er borte, viser Helge Røed.