Denne fransk/estlandske/belgiske produksjonen er stille som ei bakevje. Men, guh, ikke la deg lure. Visstnok er den om stille eksistenser, med stille bevegelser og stille tale, men filmen har et sitrende nærvær og en intensitet som en glødeovn.

Utmyntet slik: En kvinne, Anne (Laine Mägi), i en liten by i Estland, får en frossen vinterdag et tilbud fra et vikarbyrå: Kan hun tenke seg en jobb med å være en slags hjemmehjelp for en estlandsk kvinne som har bodd mange år i Paris? Anne blir tilbudt jobben fordi hun har hatt vikarjobber på et eldrehjem og fordi hun i ungdommen lærte seg fransk. Hun har ingenting å tape: Hun er skilt på tolvte året, hun har voksne barn, hennes mor har nettopp dødd. Sterkt oppfordret av datteren, takker hun ja til stillingen.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

ESTLAND MØTER PARIS: Den estlandske kvinnen Anne (Laine Mägi - t.v.) blir tilbudt å være hjemmehjelp for en eldre estlandsk/fransk kvinne i Paris. Hun tar stillingen. Den skal vise seg å være krevende. Jeanne Moreau spiller den estlandske/franske primadonnaen. Foto: LAURENT THURIN NAL

Det å møte Paris åpner nye kamre i henne. Men den kvinnen hun skal pleie, viser seg å være svært så oppegående. Men hun er lunete, hun har prøvd å begå selvmord og hun har, skal det etter hvert vise seg, en... skal vi si frimodig bakgrunn. I betydningen at hun er og alltid har vært mentalt rank og frittalende, hun har hatt elskere mens hun var gift, det sies hun har ødelagt et par ekteskap. Det hun lider av, dypest sett, er følelsen av ikke å være elsket lenger. Større motsetninger enn de to skal en lete lenge etter, med sterk lykt.

Så: Det kammerspillet som utspiller seg mellom de to, er sterkt og sært fengslende. Spillet av styrke og svakhet, av behjelpelighet og avhengighet, av trøst, medynk og varme, er skildret i meget rolige og poengterte bilder, inngnidd med en fin temperatur og en sympatisk klokskap. Og med en musikk som først og fremst utvider og utdyper stemningene.

Denne estlandsk/franske primadonnaen spilles av legenden Jeanne Moreau, kanskje mest kjent fra regissøren Truffauts filmer. Hun leverer et meget disiplinert og nyansevárt spill og hun har et ansikt som synes å være modellert av stjernestøv, der erfaringens linjer har risset seg inn på flotteste vis. Men Laine Mägi tangerer henne med sin stillferdige varme og sin sympatiske styrke.

Som et musikkstykke for cello og piano, begavet spilt!