Han var kommet halvveis i innspillingen av sitt sjuende album da skilsmissen var et faktum. Derfor er stilen og uttrykket i låtene todelt; fra de lekne poplåtene Sondre Lerche er så kjent for på den ene siden, til desperasjon, frustrasjon, dramatikk, gråtkvalt poesi og hissig låtmakeri i den andre.
Innspillingen er delt mellom Bergen og New York med ulike produsenter. Den kan også ha sitt å si når det gjelder den store variasjonen fra en enkel og snerten poplåt som den nydelige, men smertefulle «Sentimentalist», til den skumle og nifse «After The Exorcism». Selv om Lerche beveger seg inn i det uforutsigbare og foruroligende, er her likevel mye av det som mange av oss har likt ham for hele tiden; nemlig når han lusker og trasker i et stilmessig landskap der vi kan høre ekkoet av både McCartney, Costello og Prefab Sprout.
Lerche påstår selv at det har vært terapi for ham å lage og spille inn disse låtene, slik som med alle andre artister som gir ut sine skilsmisseplater. Dette er spennende lytting, men det er med «Please» som med de fleste andre albumene til dette supertalentet av en sanger og sangskriver; nemlig at vi får en følelse at han ennå ikke har gitt ut sitt beste album.
