Forfatter: Ellisiv Stifoss-Hanssen
Sjanger: Roman
Forlag: Vigmostad & Bjørke
En ung kvinne får livmorhalskreft. Behandlingen med cellegift og stråling er en enorm påkjenning. Hun strever med sitt eget selvbilde, med forholdet til foreldrene og ikke minst til to andre kvinner, den ene ekskjæreste og den andre blir eks i løpet av boka. Jeg-personen, Mia Jonson, har ambisjoner om å bli forfatter og i løpet av boka blir boka til. Hun fikk endelig noe å skrive om, noe annet enn den trauste hverdagen: Kreftsykdommen.
Boka er et debutantarbeid. Forfatteren har selv hatt kreft, og kreftbehandlingens smerter er skildret med inngående kunnskap. Språket er noen ganger overlesset med ikke alltid vellykkede bilder. Det har trolig vært svært vanskelig å skrive om dette.
Mia Jonson fremstår som en vanskelig person. Hun har en egen evne til å tukle til kjæresteforholdene sine, blant annet ved hemmelighold av tidligere forhold. Hun er svært negativ til foreldrenes velmente forsøk på å oppmuntre henne under sykdommen. Hun latterliggjør noen av sykepleierne og legene i det hun tillegger dem usannsynlig klossete uttalelser og håndtering av pasienter. Dette slår tilbake på Mia Jonson som fremstår nesten uutholdelig selvopptatt. «Jeg tenker bare på meg selv» sier hun ærlig nok på side 130. Så usympatisk er Mia Jonson at en som leser tar seg i å håpe at avstanden mellom jeg-person og forfatter er veldig stor.
