Det begynner godt, det tar seg opp under veis, og det ender med bravur. Å by på Holberg i Kilden er verken dristig eller originalt, men det er knallbra. Bentein Baardson har sluppet alle spilloppene løs og lar en rekke agderdialekter flomme over scenen i Holbergs egentlig utrolig løsslupne tekst. Et strålende opplagt ensemble gjør maksimalt ut av stykkets muligheter til gjøgleri. Her er det mer enn stemmebåndene som får kjørt seg. Og for å si det kort og enkelt: Det er flere komikere enn Rune Andersen på scenen.

Rune Andersen er et trumfkort i denne sammenheng og får spille på alle sine talenter i rollen som spilloppmakeren Oldfux. Men sannelig har ikke teatret flere gode kort i ermet. En kan peke på Anne Ma Usteruds fantastiske aldrende husholderske som bare er «så vidt over de tredve», Britt Elisabeth Haagenslis tilpasningsdyktige Pernille, og så Morten Svartveit som nesten tar kaka fullstendig i det han gjør en teater-entré du aldri har sett maken til. Jeg imponeres også over skuespillernes dialektbruk, for noen er det naturlig, og for de innlærte er det strålende godt gjort.

Oppsetningen er inspirert av det faktum at det er drøyt 300 år siden Ludvig Holberg tilbrakte en vinter i Kristiansand, og snaut 300 år siden han begikk denne genistrek av en komedie – til underholdning og oppdragelse, eller som han sa selv, «for at divertere og moralisere». Et praktfullt sceneteppe ønsker oss velkommen i salen, en kopi av et gammelt maleri der renessansebyen Kristiansand med sin barokk-kirke stemmer publikum til å nyte av fordums teaterskatter.

Pernille (Brit Elisabeth Haagensli) setter stemningen . Hun besværer seg over hvor ødeleggende det er å være stundesløs, å ha det alt for travelt, å være stresset. Et eksempel er hennes herre og arbeidsgiver, Vielgeschrey – oversatt: Mye skrik, underforstått: Lite ull. Herr Vielgeschrey (Trond Høvik) har en datter, Leonora (Kjersti Odden Skjeldal), som han vil gifte bort til en bokholder. På den måten ønsker han å få hjelp i all sin travelhet med forretninger. Men Leonora har forelsket seg i Leander (Jørn-Bjørn Fulller-Gee). Da Leander ber om hans datter, blir han bryskt avvist. Det er da Pernille trår til. Hun setter i gang et renkespill av dimensjoner. Ved hjelp av Oldfux (Rune Andersen) får hun lurt sin arbeidsgiver trill rundt, og alt ender bra til slutt. Til og med den giftesyke husholdersken Magdelone (Anne Ma Usterud) blir gift, men da med bokholdersønnen Peder Eriksen (Morten Svartveit), til pappa-bokholder Erik Madsens (Lars Emil Nielsen) store fortvilelse. I en rekke mindre, men viktige, roller medvirker Steffen Mulder, Kjetil Hansen Rynning og Johnny Askeland (tre skrivere), Ole Martin Kyllo (en barberer og en notar), Knut Østrådal (en skredder, bror Leonard), Øystein Carlsen (en bonde, notarassistent) og Inger Johanne Mesel (Anne).

Samarbeidet mellom Agder Teater og Det dramatiske er i dette tilfellet en meget lykkelig løsning. Oppsetningen krever et stort ensemble, og med så dyktige amatører som Dramatiske rår over, er det faktisk et løft for forestillingen med den ekstra lokale tilknytningen som oppstår.

Anmeldelsen er basert på prøver og generalprøven.