Ingen skal beskylde "The Conjuring" for å styre unna skrekkfilmklisjeene.
En familie flytter inn i et knirkete, gammelt hus på landet – og umiddelbart begynner uhyggelige ting å skje med dem. Det "er noe" under sengen. Eller inne i skapet. Eller bak døren. Det er skikkelser i speilet som ikke burde være der. Det er dyr som dør, bilder som faller ned fra veggen og et ustemt piano som spiller av seg selv.
Snart ser den plagede familien seg nødt til å hente hjelp fra noen "paranormale etterforskere".
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Regissør James Wan slo gjennom med den notoriske tortur— og innvollsorgien "Saw" i 2004 , men har siden fordypet seg i klassiske, overnaturlige thrillere. Når "The Conjuring" fungerer så godt som den gjør, er det fordi Wan forstår sjangeren og tar den fullstendig på alvor. Han bruker god tid på å bygge opp spenningen, og han vet å forløse den akkurat i dét du minst venter det.
Resultatet er en film som ikke inneholder noe nytt , men som likevel gjør at du trekker bena opp under deg. Bare sånn i tilfelle det skulle "være noe" under kinosetet.