Forfattere: Per Olav Kaldestad og Hanne Bramness (red.)
Forlag: Mangschou
Det lyder muligens uærbødig, men boka kjedet meg sånn at jeg måtte gå flere runder for å finne ut om det var meg eller den det var noe galt med. Skylda må nok deles. Jeg er for utålmodig, boka er for tam. Av de 93 diktene finner jeg bare tre virkelig gode. De resterende 90 fordeler seg på halvgode og halvdårlige dikt. Alle de 18 bidragsyterne er «etablerte lyrikere», som det heter på omslaget. De kan skrive. Fem dyktige illustratører har levert uttrykksfulle og stilistisk varierte bilder. Hvorfor er resultatet likevel så tamt?
La meg ikke skjære alle over én kam. Ted Hughes, i Arne Rustes oversettelse, står i en klasse for seg. Enkeltdikt kan også trekkes fram, for eksempel av Samuil Marsjak, Hilde Myklebust, Mona Høvring, Terje Dragseth, Hildegun Dale og Anne Bøe. De skriver på vidt forskjellige måter, og dette minner oss om at barnelyrikk kan være mange ting. Men det er ingen enkel ting. Hva er barnelyrikk, når alt kommer til alt? Ifølge litteraturforskeren Peter Hunt: En respektfull forhandling mellom erfarne forfattere med tillærte måter å se og uttrykke seg på, og mindre erfarne barnelesere med radikalt andre måter å se og uttrykke seg på. Problemet med denne boka er at bidragsyterne ofte går skjevt ut i sine forhandlinger. De kommer ikke barns hverdagsliv, kulturelle referanser og sjangerforventninger nok i møte.
Skal man dømme ut fra innholdet, fins det mange dyr i verden, men ingen lekende barn. Det fins nesten ikke skoler. Det fins overhodet ikke barnehager, idrettslag, musikanter, datamaskiner eller TV-er. Dette er ikke moderne barns livsverden, men den verden de voksne ønsker at barna skal undre seg over. Ser man på formen, er det påfallende at ingen spiller på den barne— og populærkulturen de unge har som referanseramme. Eneste unntak er Anne Bøes friske variasjoner over Ole-Dole-Doff-reglene, et godt eksempel på hvordan energi kan oppstå i møtet mellom tradisjon og modernisme. Da niåringen jeg leste boka for hørte dem, lo hun endelig. Da var vi kommet til side 174. Ellers er det sparsomt med lekende rim og rytmer. Det er den nyenkle poesien som har fått gjennomslag her. Avslutningene er ofte åpne. Det satses på å skape rom for undring og ettertanke. Som niåringen sa: De er litt uforståelige. Jeg griper meg i å savne Inger Hagerups poengterte undring. Jeg savner også nye stemmer som Ingvild Rishøi og Rebecca Kjelland.
Men nok! Jeg avslutter med å sitere slutten på et av de virkelig gode diktene, skrevet av Ted Hughes i 1970, formet som en kinesisk eske, hvor den innerste esken er lik den ytterste. Dette er en dikter på hugget: «Inne i ulvens tunge: dådyrets tårer. / Inne i dådyrets tårer: den tilfrosne myra. / Inne i den frosne myra: ulvens blod. / Inne i ulvens blod: snøfokket. / Inne i snøfokket: ulvens øye. / Inne i ulvens øye: Polarstjernen. / Inne i Polarstjernen: ulvens hoggtann.»