X-MEN USA 2000 Regi: Bryan Singer Manus: Tom De Santo. Bryan Singer. Produsent: Lauren Shuler Donner Skuespillere: Hugh Jackman. Partrick Stewart. Ian McKellen. Famke Janssen. James Marsden. Halle Berry. Anna Paquin. Rebecca Romijn-Stamos. I 1963 skapte Stan Lee tegneserien X-Men. Stan Lee var redaktør, skribent og kunstnerisk leder for Marvel Comics. Og som så mange andre Marvel-helter, besto X-Men av en uvanlig gruppe helter. De kunne være sarkastiske og antisosiale, dessuten høyst feilbarlige. Samtidig var de sympatiske gjennom kampen mot egne demoner og mot universets største skurker. Nå har Hollywood laget film av denne tegneserien. Og den filmen begynner lovende: Handlingen er lagt til en ikke så altfor fjern fortid. Det er hysteri og påbud om en lov mot mutanter. Altså, en lov mot barn av atomet homo superior, det neste trinnet på evolusjonsstigen. Mutanter kan, blant annet, bevege seg inn i andre mennesker hjerne. De kan forandre viljer og de kan stoppe ting du ville forsverge aldri kunne stoppes. (Det høres jo egentlig bare ut som en variant av en fagforening.) Åpningen er preget av uvisshet, av mennesker som egentlig er mutanter og sliter med sitt jeg og sine personlige demoner, regien bryr seg om mennesker og har smidig rytme. Men så: Mutanter fra to forskjellige leire, med andre ord De gode og De onde, møtes. Derfra blir filmen et lynhurtig svisj av spesialeffekter, av stive replikker, av en selvforelsket, teknologisk regi. Goldt, tomt, affektert. Da hjelper det ikke om den mest sentrale helten ser ut som noe i nærheten av slik Clint Eastwood så ut i "Dollars"-filmene, at Famke Janssen er med (fra James Bond-filmen Goldeneye) og Patrick Stewart, sterkest og tydeligst kjent fra TV-serien Star Trek. Hvorfor kan ikke manusforfattere, regissører og produsenter av science fiction-filmer forstå at slike filmer bør ha med det menneskelige element for å lykkes, ikke bare spesialeffekter og overkjekke replikker? Vi sier bare: Se på "Blade Runner" og bli vis.