De våger å bruke Kristoffer Joner i en komedie. Nå har han vært pint, plaget, nevrotisk og på grensen til det psykotiske i nesten hver eneste norske film de siste årene (løgn, men det føles slik!).
De våger å la en av de to hovedpersonene (Trond Høvik) være mentalt tilbakestående. De våger å behandle vennskap, sårbarhet, sorg, død og kjærlighet i komedieform. Og de våger å la popartisten Morten Abel spille Morten Abel som en stadig oppdukkende reddende engel i et absurditetens halvlys. Pluss at hans musikk understreker og utvider et tema. Og hør: De lykkes med det, om enn styrkegraden varierer.
Det dreier seg om det bilende pizzabudet Egil og hans nære venn Jan-Ove. Jan-Ove er mentalt tilbakestående, Egil er ivrig, snill, hjelpsom. De to føles ikke svært overbevisende psykologisk beskrevet, men som idéer, brikker og utløsende faktorer i en synliggjøring av vennskap, sårbarhet, tro, håp, kjærlighet og respekt, fungerer de to utmerket.
Jan-Ove er slalåmbesatt, og en dag i løypa kommer Egil til å kjøre overende en ung jente. Hun havner i koma. I dagene som følger blir Egil sittende ved sykehussenga, vokte og synge. Dermed begynner ting å skje, på ulike fronter.
En av filmens sterkeste faktorer er illustrasjonen av at du skal gi folk oppgaver og dermed vise at du stoler på dem. Slik innpoder du selvrespekt og selvfølelse i dem. Folk får ikke det ved å gi dem overdreven medlidenhet eller ved å parkere dem. Ved siden av dette temaet besitter filmen klare uttegninger om vennskap, omsorg, det å våge å gi kjærligheten en sjanse, og det å våge å rekke ut en hånd og å ta imot en hånd.
Men: Tro ikke at det dermed blir en mollstemt og traurig historie. Nei, temaene blir vist oss i en våken, poengtert og ledig komedieform, samtidig en form der det sårbare, det ømme, det vanskelige, aldri er mer enn en gripelengde unna.
Kort meldt: Stimulerende!
Alt for Egil
Norge 2004
Regi: Tore Rygh
Manus: Tore Renberg og Tore Rygh
Skuespillere: Kristoffer Joner, Trond Høvik, Nina Ellen Ødegård, Morten Abel, Sally Nilson