BokThomas HansenEn ambolt av en viss størrelseGyldendalThomas Hansens debutroman er en underlig bok — på et plan kan man si at den hører hjemme i krimsjangeren, samtidig blir disse kriminalromangrepene så påfallende og klisjemessige at det også kan være snakk om en sjangerparodi.Parodi eller ikke - romanen klarer i hvert fall på uventet vis å kombinere tilsynelatende disharmoniske elementer til et samlet hele, og dertil å innføre leseren i moderne kvantefysikk.Romanens forteller Didrik Dahl, våkner en morgen opp liggende naken i gresset utenfor Akershus festning, det ender med at han må løpe hjem der han finner døra brutt opp, men det viser seg at ingenting er stjålet fra leiligheten. Før dette har han blitt oppringt av vennen David, som har lagt igjen en temmelig besynderlig beskjed på telefonsvareren. Dette blir opptakten til romanen, som bølger fram og tilbake i god Hardyguttene-stil. Hvor er David? Hva har skjedd? Vi blir innført i en bitter konflikt mellom to universitetsansatte (som seinere viser seg å ha noe med Davids forsvinning å gjøre), og en uforklarlig besvimelse utenfor fysikkbygningen på Blindern. Spørsmålene blir stadig flere utover i romanen, og når det gjenstår et titalls sider spør man seg oppriktig: Hvordan skal dette gå?Jeg har ikke tall på alle de gangene Hansens romanpersoner «myser», «smatter», «rynker øyebrynene», «trommer med fingrene». Det er en overvekt av det jeg opplever som halvautomatiserte uttrykk: hvis en person kommer ut i solen, ja så myser han eller hun med øynene, hvis noen kjeder seg, blir det trommet med fingrene, hvis noen er bekymret eller tvilrådig blir det rynket med brynene. Etter hvert blir disse uttrykkene så påtrengende at de forstyrrer lesningen. Jeg skulle gjerne ønske at Hansens personer hadde et større uttrykksregister å spille på, det hadde også gjort dem mer levende.Hansen krydrer sin fortelling med flere små betrakninger - gjerne av komisk, underfundig valør. I begynnelsen er de morsomme å lese, ja, jeg grep meg endog i å småhumre når han beskriver Didriks nakne flukt over Rådhusplassen. Men etter en stund går det opp for leseren at disse småartige episodene ikke er annet enn nettopp småartige, ofte ikke det engang, og de virker ikke alltid like godt integrert i selve romanen. Av og til klarer imidlertid Hansen å skrive fram episoder og hendelser som det svinger av, der hans korthogde stil kommer til sin rett. Blant disse må nevnes en regelrett bok-krig som utspilles i blindernkantina, hvor de to stridende universitetsansatte bombarderer hverandre med lærebøker i fysikk.Det som er spennende med denne romanen - og som gjør at man for en stund ser gjennom fingrene med det rent språklige - er Hansens mot og glimtvise evne til å skrive om store, ulne tema som tid og rom, og det i en annerledes og uventet innpakning. Debutanten viser fine takter når det gjelder å utporsjonere romanens puslespillbiter, slik at det hele til slutt faller på plass.Gaute Heivoll