Tove Nilsen, profilert og produktiv romanforfatter gjennom tretti år, gir denne våren ut en bok om det å lese og skrive. Listen er lang over litterære storheter og litterater av ymse slag som opp gjennom historien har gitt seg poetikken i vold, og forsøkt seg på det umulige: å forklare lesingen og skrivingens natur, dens betydning og hemmeligheter. Slik sett har Tove Nilsen kastet seg ut på brådypet, men boken Skrivefest er såpass løs i snippen, åpen og inkluderende at jeg har vanskelig for å plassere den i den strenge poetikkbåsen sånn uten videre.
Skrivefest — eller sju henrykkelser som kapitlene blir kalt - er en dypt personlig, og dypt engasjert bok. Den foregir ingen enkle svar eller løsninger på skrivingens eller lesningens mysterier, men forsøker på en - om jeg kan få lov å si - folkelig måte å kretse inn problemstillinger som enhver forfatter, og enhver leser før eller siden støter på: Hvorfor begynne å skrive? Hvordan komme videre i arbeidet med en bok? Hvorfor lese? Hva er virkelighet og hva er fiksjon? Hvem er forfatteren? osv. Store spørsmål uten klare svar.
At jeg kaller boken dypt personlig skyldes at Tove Nilsen i nærmest selvutleverende grad skriver om sin egen vei inn i lesingen og skrivingen, hvordan hun har blitt møtt av negative kritikere, hvordan hun har stått imot og mobilisert ny skrivekraft, og ikke minst - hvordan hun har fått ideer til flere av bøkene sine. Slik lesning ville være spennende nok for enhver som liker litteratur, som er nysgjerrige på en forfatters arbeidspraksis, og ikke minst for andre skrivende, skulle jeg tro, som alltid er opptatt av slikt!
Som på enhver fest av en viss standard, blandes ofte hummer og kanari, likt og ulikt, høyt og lavt, godt og dårlig, det ubehagelig og det nytelsesfulle, osv. osv. Til sammen er dette festens essens; nemlig den tilfeldige sammenblandingen. Tove Nilsens personlige kanon, består av høyt og lavt, av nobelprisvinnere som Hemingway og Canetti, til såkalte litterære lettvektere som Stephen King og Henning Mankell. Nilsen bedyrer hele tiden denne sammenblandingen av det høye og det lave, og hun minner oss om at vi alle en gang har lært å skape den usynlig konstruksjonen som heter kvalitetshierarki. Nå må det sies at Nilsen er både høyt og lavt i dette hierarkiet hva angår hennes egen skrift, fremstilling og refleksjonsnivå. Av og til forekommer det meg at det jeg leser er svært naivt, både tenkt og skrevet, mens noen sider senere glimter forfatterens til med refleksjoner og formuleringer som virker overbevisende. Best liker jeg kapitlene om Màrquez og Canetti. Om Màrquez fordi hun her skriver om en forfatters sted og tilhørighet, og om Canetti fordi hun her skriver interessant om forfatterens selvforakt. I begge disse tekstene peker hun samtidig på at en forfatterens egentlige kapital, er hukommelsens snurrige utvelgelse og vektlegging på ulike detaljer.
Alt i alt må Skrivefest sies å være en bok egnet til å vekke leselys hos noen, og kanskje skrivelyst hos andre. Uansett gir den et ukunstlet og engasjert blikk inn i en forfatters hode.
Gaute Heivoll
Skrivefest
Forfatter: Tove Nilsen
Forlag: Oktober,