Denne oppfølgeren har ikke de like umiddelbare hitene, men er til gjengjeld mer ambisiøs og langt jevnere.
Det betyr ikke The Smiths-inspirert pop fra start til mål, selv om bandets store helter besøkes så det holder i låten «Slowly», og mobilknusingen i singlen «Surf Alone» er som skapt for teknologihater Morrissey.
Jevnheten går på en sikrere rekke av melodier, spesielt i første halvdel av albumet.
De to neste låtene er albumets beste, sammen med allerede nevnte «Slowly». «A Farewell To Arms» er den pure poplåten som ligner mest på de to nevnte klassikerne fra debuten, mens tittelkuttet er en seigere og dramatisk rockelåt om en som er hardt merket av kjærligheten.
Men jevnheten til tross, følelsen av at The Margarets fortsatt ikke har forløst sitt potensial er litt for sterk. Opplevelsen av fandenivoldskhet er tatt bort til fordel for trygghet, og tar temperaturen ned. Det er lov å håpe på mer levd liv i fremtiden.
ROBERT HOFTUN GJESTAD
Pop med trygghet
The Margarets
Love Will Haunt You Down Universal