Publikum satt mer eller mindre med bakoversveis da West Side Story var over etter to og en halv meget intense timer i teatret i går kveld. Begeistringen ensemblet på scenen ble tiljublet med var på alle måter fortjent.

Ikke minst var det moro å oppleve landsdelens egen stjerne, Ståle Tørring fra Lillesand, i en fenomenal tolkning av hovedrollen Tony. Det er slemt å uttrykke glede over at noen er syke, men når først forestillingens egentlige Tony, Erik-Andre Hvidsten, skulle få trøbbel med stemmen, kunne det ikke vært på et bedre tidspunkt enn nå, når ensemblet er på Sørlandet. Tørring gjør rollen med stor stemmeprakt og med intens innlevelse og matcher en fortryllende Maria (Øyunn Bjørge) på fantastisk vis.

Jeg kunne hatt lyst til å gi hver enkelt danser/sanger/skuespiller en blomst i ord. Det er helt rått det som foregår på scenen i denne oppsetningen. Eksemplene er mange. Skal jeg nevne ett av de frydefulle: Sangen til konstabel Krupke i andre akt, der det harselleres med forstå-dem-ihjel-holdningen overfor ungdomsopptøyer. Helt maksimalt var det.

Om forestillingen som helhet er det å si at koreografien og dansen er utrolig god, det er så en blir andpusten av å være tilskuer til så mye testosteronballett, for ikke å snakke om jentenes herlige Amerika i femte scene.

Så er det jo tragisk som Shakespeare det hele, med den umulige kjærligheten som ikke kan gro i rasekampen. Men til slutt antydes et håp, en mulig forsoning.

Underveis har vi som publikummere ledd og grått, vi har spent magemusklene i fortvilelse og nesten hulket med. Vi har følt med og levd oss inn. Og da må vel det være god nok attest for at denne forestillingen når frem. Den berører. Ganske fantastisk forresten, med musikk og tekster som snart er 50 år gamle, og som oppleves dagsaktuelle og tidsbeskrivende i 2004. Musikken er mange grader friskere enn mye av dagens musikalmusikk, og Riksteatrets musikere under kapellmester Ket Iren Lødemel gjør en fantastisk innsats, mens lydmesteren etter min mening nok kunne ha vært noe mer nennsom i sin håndtering av spakene.

Emil Otto Syvertsen