SOGNDALEN: — Der oppe kjenner jo alle meg fra før, så jeg merker ikke at noe er annerledes. Men her nede kjenner folk meg igjen.
Gaute Heivoll vandrer rolig mot oss på biblioteket på Nodeland, bare noen steinkast unna der han bor med sin kone og to barn, og noen kilometer fra hans barndomshjem på Finsland. Han hilser vennlig på damen bak skranken, og hun hilser selvfølgelig tilbake. Alle vet hvem han er. Etter suksessen med romanen Før jeg brenner ned i 2010, som ga Heivoll strålende anmeldelser og en rekke prisnominasjoner, har noe forandret seg.
Ute av balanse
— Suksessen satt meg litt ut av balanse rent skrivemessig, jeg ble rett og slett litt forstyrret av det. Plutselig får du massevis av henvendelser, du blir oversatt til flere språk og får invitasjoner til ulike steder i verden. Alt dette er selvfølgelig positivt, men det gjorde også at jeg mistet litt fokus. Jeg er en forfatter som er avhengig av å skrive hele tida, hvis ikke blir jeg nok en vanskelig person å være i hus sammen med. Så arbeidet med den siste romanen har vært en vanskelig og tung prosess, fordi det stadig blir vanskeligere å skrive, forteller han.
— Den følelsen bekymrer meg
Den 14. august kommer han altså med en ny roman, som er ferdig og levert til forlaget. På lik linje med Før jeg brenner ned er også denne basert på virkelige historiske hendelser – fra Finsland.
— Det vil vel være å lyve å si at jeg ikke er spent, men akkurat nå har jeg den følelsen jeg ofte får når jeg er ferdig med en bok, at jeg aldri vil klare å skrive noe mer. Den følelsen bekymrer meg veldig. Men jeg tror det egentlig bare betyr at jeg har gitt alt jeg hadde, så det er nok også viktig.
Den nye romanen Over det kinesiske hav finner sted fra 1940 til midt på 90-tallet og handler om et ektepar som fikk bygget et stort hus midt i bygda for å ta mot psykisk syke pasienter. Åndssvake og vanføre. Disse ble boende i huset, noen av dem så lenge som 30 år. Familien fikk også egne biologiske barn som vokste opp med pasientene.
Mer munter bok
— Det er en humanistisk roman om menneskeverd og om forholdet mellom foreldre, deres barn og deres søsken. Det er også en lysere og mer munter roman, noe som er litt nytt for meg som forfatter. Min redaktør mener boka handler om selve livet, og det har han vel rett i. Den handler om fødsel, om død, tap, gjenforening og det å være menneske uansett om man er åndssvak eller åndsfrisk.
Hvorfor mange av hans bøker er basert på virkelige hendelser vet han ikke selv. Det har bare blitt sånn, sier han. Under arbeidet med boka har Heivoll brukt en av barna fra den ekte familien som kilde, men understreker at romanen ikke er biografisk.
— Boka er fiktiv selv om den er basert på ekte hendelser, mer fiktiv enn Før jeg brenner ned . Jeg er egentlig bare nødt til å forfølge mine fascinasjoner. Helt siden jeg var liten har jeg vært glad i å snakke med eldre folk som fortalte ekte historier, men da visste jeg ikke hva jeg skulle bruke det til. Nå vet jeg det. Jeg vil fortelle gode, allmenngyldige fortellinger som kan berøre dem som leser det.
Et magisk øyeblikk
Og Heivolls fascinasjon gjør ham produktiv. De siste ti årene har han kommet med mer enn en ny bok i året. Selv mener han at dette skyldes hans enorme fleksibilitet – og noen små magiske øyeblikk.
— Jeg kan skrive overalt, jeg trenger bare en stol. Men jeg sitter stort sett hjemme. Forrige roman skrev jeg sittende i en stol i et tomt rom med pc'en på fanget. Jeg er lite avhengig av omgivelsene når jeg først er i gang. Og når jeg er i gang går det fort, men etter rundt to timer fra morgenen av er jeg ferdig. Jeg er ikke sånn forfatter som våkner på natta for å skrive noe ned på en serviett, jeg klarer å legge det fra meg. Jeg er kun forfatter i gjerningsøyeblikket. I tillegg er det slik at hvis man holder på meg noe man liker over lang tid, og trener masse, så vil man oppleve de små unike glimtene der man presterer bedre enn man er i stand til. Litt som i idretten. En slags tilstand av nåde.