KRISTIANSAND:

Tittel: Reisen til Julstjernen

Av: Sverre Brandt

Musikk: Johan Halvorsen

Regi: Ingrid Forthun

Kilden, Teater— og Operasalen

Terningkast: 5

Man kan trygt begi seg til Kilden for å oppleve årets juleforestilling «Reisen til Julestjernen» - og man kan ta med både smårollinger og oldeforeldre. Oppsetningen byr på skjønnhet, julestemning, sentimentalitet, en smule dramatikk og masse komikk. Scenebildet er storslått og vakkert enten vi nå er i vinterskogen på leit etter Julestjerna, på flukt fra Greven og Heksa, i tronsalen på Slottet eller hos Julemannen og Nissefar i verkstedet. Scenograf Per Olav A. Austdahl skal ha all ære av scenebildene.

Ingrid Forthuns regi vektlegger så absolutt estetikken, men også komikken. Særlig vellykket er det når alle smånissene boltrer seg i ledig bevegelse i klumsete kostymer, og når de tar det helt ut i sine presise og velartikulerte kor-imitasjoner av det de andre sier. Her er det mye å spille på, og i denne forestillingen spiller de på alt som kan spilles på – og vel så det.

Handlingen er enkel og velkjent, og vakkert knyttet til julen og dens budskap om nestekjærlighet. Johan Halvorsens musikk understreker dette ved å hentyde til en rekke velkjente julesanger. Musikken er innspilt av Kristiansand Symfoniorkester, og fungerer godt på alle måter. Selvsagt kunne en ønske seg et ordentlig teaterorkester i graven – noe Kilden jo faktisk har anledning til og har benyttet ved flere anledninger tidligere. Men en forstår behovet for å ha KSO frigjort til andre oppgaver i løpet av førjulstiden.

Sonja har de største sangoppgavene, ypperlig løst av Ingrid Aarsland som vel stod på scenen på premieren i går, og som skal alternere med Elise Sløgedal. Ondskapen, eller dumskapen, representeres med bravur av Greven, Jan Øyvind Fjeldal, Heksa, Anne Ma Usterud og heksas datter, Kamilla Grønli Hartvik. Fjeldal gjør en fabelaktig greve, og Anne Ma er fantastisk som Heksa, unge Hartvik er vulgær så det holder. Steffen Mulder og Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen er et nydelig par når de blir det til slutt, og veldig underholdende under veis. Per Kullerud tar kaka som Nissefar der han spiller på den breieste kristiansandsdialekten som vel noen gang er presentert på en scene, i alle fall siden Gunder Tellefsen. Knut Østrådal har passe majestetiske fakter og en tiltalende faderlighet som Kongen, og Lars Emil Nielsen er herlig som Magisteren, Ole Geir Feste ordentlig koselig som Julemannen.

Kostymeskaper Elisabeth Wennesland og maskørene må ta mye av æren for at alle smånissene, fuglene, vaktene, stjernetyderne, hoff-folk, leketøysdukker og alle de andre er så henrivende der de skaper det ene store øyeblikk etter det andre. Og selvsagt har koreograf Roberts mye av æren for alle elegante eller tvert imot utrolig klossete dansetrinn. Men man har åpenbart jobbet med barn og unge som har skjønt å ta både koreografi og regi. Bruken av lyseffekter i Jørgen Isaksens design er stilig men ikke overdrevet, en god ting for at de minste ikke skal bli alt for skremt. Litt lyn og knall kan det være godt at de er forberedt på.