Amerikanske Terrence Malick (69), som også har bodd mange år i Paris, har gitt oss et knippe rikt fasetterte filmer siden han debuterte med "Badlands" i 1973. Hans filmverker har ofte, rent visuelt, en både subtil og sublim kvalitet. I denne foreliggende filmen har han bilder som bringer tankene hen på malerier av Edward Hopper og fotografier av Gregory Crewson.

Han er aldri redd for å ta tak i de store spørsmålene, de vektige emnene: Kjærlighet og kjærlighetens forløsende kraft, troens bæreevne, dualismen i oss alle. Samtidig besatte hans tidlige filmer alltid en god historie, en historie strukturert omkring kjærlighet, elskov, sjalusi, drap, flukt.

I denne filmen tar han for seg kjærligheten og troen, utmyntet i rike, praktfulle, sansende bilder, men med en form og en rytme som ikke alltid er direkte publikumsvennlig. Filmen kan føles for dvelende, iblant kanskje maniert, den er ikke helt og direkte bokstavelig lineær. Ikke helt A-B-C.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

KJÆRLIGHET OG TRO: Filmen "To the Wonder", signert den mangfoldige regissør og manusforfatter Terrence Malick, tar blant annet for seg emnene kjærlighet og tro. Bildet viser Ben Affleck og Rachel McAadams. Foto: Mary Cybulski

I det ytre forteller den om et par, ugift, han amerikaner, hun fransk, hun har ei tiårig jente fra et tidligere ekteskap. Paret spilles av Ben Affleck og Olga Kurylenko. De bosetter seg i en liten prærieby på grunn av hans arbeid. I byen er det en prest (Jarvier Bardem). Et ensomt menneske med stor tvil i seg ovenfor Gud. Mannen i forholdet treffer en kvinne han kjente i sin barndom og tidligere ungdom. De trekkes mot hverandre.

Som berørt: Filmens form og stil er dvelende, iblant er det som om den er uten substans, den er bare stil. Substansen er der, absolutt, men det som artikuleres er ofte ikke gitt en dramatisert form. Det som sies, tenkes og undres, hviskes bare eller sies for seg selv, som om når du snakker med deg selv i et tomt værelse. Eller det gis i form av indre monologer. Derfor vil nok filmen føles krevende. Og dét er den også, men for noen er det krevende en stimulans, for andre en kilde til hamrende kjedsomhet.

I denne substansen finnes det jevnlig klokskaper. Uttalelser, spørsmål, undringer. Som: "Kjærligheten elsker oss, oss mennesker". Og om Gud: "Du er allestedsnærværende, likevel ser jeg deg ikke".

Igjen: Dypt interessant, men krevende.