5

"Han stakk hånden ut [...] og berørte den grove pelsen da den passerte ham. […] kjente det store, varme, brusende hjertet stryke forbi." I en by som "ikke eksisterer lenger", under bomberegnet på Balkan i 1941, har en tiger rømt fra dyrehagen. Hos alle innbyggerne vekker det frykt, bortsett fra hos en liten gutt som går rundt med "Jungelboken" i jakkelommen og føler at livet er blitt et eventyr.

Tigerfascinasjonen overføres til guttens barnebarn, Natalia. Hver søndag går Natalia sammen med bestefar til dyrehagen, hvor det er tigrene som troner: "[De] er våkne og sinte, uviljen lyser av dem. Med stripete, rullende skuldre går de forbi hverandre, frem og tilbake på den smale stien, og lukten av dem er sur og varm og fyller alt."

Natalia er historiens forteller. Hun er nyutdannet lege, på et nok en gang krigsherjet Balkan. Under et oppdrag på et barnehjem, får hun vite at bestefaren er død, og drar for å etterforske de mystiske omstendigheter rundt hans død. Samtidig minnes hun tiden sammen med ham og historiene han fortalte henne om sitt liv – om "den udødelige mannen" og en kvinne kalt "tigerens kone".

Det er uvant å lese en så alvorlig historie som ligner så mye på et eventyr. Av og til skildres det fra tigerens perspektiv, andre ganger med et blikk som forelsker seg i merkelige, sprø detaljer. Pengene er "rosa og blå sedler", flisene på badegulvet er "knust til mosaikk" for at ikke geitene skal skli på gulvet, vingårdsarbeiderne leter etter et lik i jorda som skal gjøre barna deres friske. Folkloren og livsvisdommen som utfolder seg over disse sidene, synes gravd frem fra så bortgjemte krinker og kroker at språket, selv oversatt til norsk, virker fullstendig fjernet for hverdag, omformet til et eget eventyrspråk. Symbolikken, som er avansert, har også en egen tyngde.

Og likevel – denne skattekisten med fortellinger blir litt fjern for meg noen ganger. Var det ikke for at de ulike historiene var knyttet så finurlig sammen, ville jeg kanskje falt helt av lasset. Men Natalias studietid i det krigsherjede Balkan på 90-tallet har noe av det nærværet som skal til for at skattene får en verdi, en tilnytning til noe som føles virkelig.

Det er kult at 26-årige Tèa Obreht, som skriver på sitt andrespråk, vet å servere skrøner som en gammel sjørøver. "Tigerens kone" topper bestselger-listene i USA, og ble kåret til Organge-prisen 2011 for beste engelske roman skrevet av kvinner. Men jeg tror forfatteren har til gode å utvikle den ekstraordinære fortellerkunsten sin til å treffe leseren på et enda høyere plan emosjonelt.