OSLO: Selv når det var The Hives-produsent Pelle Gunnerfeldt som de gikk i studio med. For de fremadstormende ungguttene er det live som teller. Foran publikum.

Med tekster som snakker høyt mot alt fra fascisme, hverdagsapati og toukersengasjement, de som vil busse ut romfolket og markedskreftene til datalagringsdirektivet – og for at noe må skje.

«Verden er enkel» er tittelen på albumet som følger det Spellemannvinnende debutalbumet fra 2011. Denne gangen maner Honningbarna om å tro på mennesket og at det rette seirer, bare alle tar ansvar.

– Vi har valgt musikken som vår arena. Det er viktig for oss at det å ha det gøy sammen er et politisk prosjekt. På konsert er alle inkludert, folk kan kjenne på solidaritet, danse med fremmede, og føle en rot et sted, sier Edvard Valberg.

– Alt vi tror på

Unge Valberg er Honningbarnas særs veltalende tekstforfatter og ideolog, men i sann ånd er alt felleskreditert. Hvorfor han snakker svært lite mellom låtene på konsertene, forklarer han slik:

– Tekstene sier det som skal sies. Hadde vi preket mer, ville vi tatt en autoritetsrolle. Det går imot alt vi tror på.

Honningbarna er det norskspråklige bandet som opplevde å få en låt – «Fri Palestina» fra forrige skive – sensurert. I Tyskland.

– Selv om publikum der ute ikke forstår ordene, forstår de energien, fastslår Valberg og mener bandet nesten får mer forståelse ute for innholdet i tekstene.

– Her hjemme spør folk oss «hvorfor er dere så sinna?». Det spør de aldri om i utlandet når vi spiller der, i land der de unge har større problemer med å få jobb, få utdannelse enn vi har i Norge. Kanskje de har lettere for å identifisere seg med aggresjonen og frustrasjonen i tekstene våre?

Tror på publikum

Samtidig tror han mange nordmenn – unge som gamle – føler seg like rotløse. Men at det er mer udefinerbare, flyktige problemer, som er vanskeligere å peke på.

– Folk føler seg fremmedgjort i sin egen tid, tror bandets trommeslager Nils Jørgen Nilsen.

De to har stor tro på at det nytter å bruke musikken, at den kan være mer enn flyktig underholdning, dit pessimistiske røster i bransjen hevder vi er kommet.

– Behandler du folk som aktive medprodusenter for en felles opplevelse, så tar de ansvaret og blir mer enn bare konsumenter, sier Edvard Valberg og sier han prøver å ta bort skillet mellom publikum og scene.

– Jeg prøver å kommunisere noe mer enn bare «skål»! Resultatet blir crowdsurfing, det blir publikum som stormer scenen, og som har det gøy sammen. Der er det brodden ligger: Når unge folk har det gøy sammen, er det en trussel mot de konservative kreftene. Da er det en solidaritet, et positivt syn på verden, i stedet for den frykten som man prøver å få folk til å føle overfor «de andre».

– Skummelt

«Fuck kunst (dans dans)» er en låttittel som skildrer hva Valberg & Co ønsker at deres publikum skal gjøre – nemlig danse mens de redder verden, kaster stein, brøler litt og kommer seg ut av komfortsonen.

– For at noe skal bli kunst, må det foreligge en form for ubehag. Noe som setter en ut av balanse og gjør en mottagelig for nye inntrykk. Vi vil være, og føler vi allerede er, noe mer enn underholdning, sier han uten å blunke.

– Det er bare bra om det kommer låter som er radikale, som kan provosere og skape debatt, fortsetter Valberg – om enn noe mindre håpefullt. Som han selv sier:

– Unge flest stemmer ikke radikalt lenger. Det er skummelt, for det er dem som skal skape morgendagen, skape noe bedre, friskere, større og nytt. Det må bli bedre, for hva har dagens unge ellers tenkt å utrette? De må ikke fortsette å velge det etablerte og komfortable.

Honningbarna yter iallfall sitt. Som de synger: «Nå må du opp – og bli forbanna. Kom deg på topp – og ta litt ansvar». Og så svinger det attpåtil.